Økologisk økonomi

Tone Smith er utdannet samfunnsgeograf fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra WU Wien i Social and Economic Sciences med spesialisering innen økologisk økonomi. Hun er bosatt i Wien og jobber fortiden som freelance-skribent og foredragsholder.

Økologisk økonomi er en økonomisk teori som tar utgangspunkt
i at det økonomiske systemet er et undersystem av biosfæren (se figur). Kjernen i faget er at økonomisk aktivitet er bundet av abso-lutte ressursbegrensninger. Økonomien anses først og fremst som et kretsløp av materie og energi, inklusive avfallsstoffer, også kalt den ‘sosiale metabolismen’. Selv om økonomien, dvs. material- og energigjennomstrømmingen, kan ekspandere, gjelder ikke det samme for de ytre ressursgrensene. Derfor finnes det også grenser for økonomiens størrelse. Dette har betydning for synet på økonomisk vekst. Økonomisk vekst oppfattes generelt som problematisk fordi den ikke kan løsrives fra den materielle veksten.

At det forholder seg slik, er en innsikt hentet fra termodynamikken, som er en grunnleggende byggesten i øko-logisk økonomi. Energi og materie kan ikke oppstå fra ingenting,
ei heller forsvinne. De kan kun konverteres til andre former. Derfor er produksjon av avfallsstoffer en uunngåelig konsekvens av en-hver produksjonsprosess. Det betyr at forurensning er en integrert del av all økonomisk aktivitet, ikke kun en utilsiktet bieffekt (eksternalitet) som kan fikses med de rette økonomiske grep.
Det betyr også at man ikke kan dele inn produksjon i henholdsvis miljøvennlig og miljøskadelig produksjon, men at all produksjon i noen grad belaster naturmiljøet på grunn av behovet for innsatsfaktorer og energi.

En fullstendig sirkulær økonomi er ikke mulig fordi materialer alltid mister noe av sine kvaliteter i omdanning og gjenvinning. 100% resirkulering er altså umulig. Dessuten krever resirkulering også store mengder energi. Såkalt ‘grønn vekst’, der man forutsetter
en frikobling mellom miljøbelastning og økonomisk vekst (målt
i BNP), har vist seg vanskeligere enn antatt. Siden 90-tallet har
man satt sin lit til at økonomien kunne bli bærekraftig gjennom strukturendring i økonomien (dvs. en overgang fra industri- til tjenestenæringer) og løsrivelse av økonomisk vekst fra ressurs-forbruk og miljøbelastning. Flere tiårs empiri peker imidlertid mot denne hypotesen.

«I stedet betyr forankringen i biofysiske grenser at vi trenger å utvikle både nye visjoner og nye institusjoner for en bærekraftig økonomi.»Den enorme materielle velstandsøkningen i Vesten de siste 200 årene forstås først og fremst som et resultat av tilgangen på billig, fossil energi. I tillegg kan Vestens velstand forklares med ulikt bytteforhold mellom industri- og utviklingsland. Disse faktorene muliggjorde den voldsomme veksten i Vestlig velstand i etterkrigs-tiden. Nettopp derfor kan ikke dagens sosiale og øko-nomiske utfordringer derfor løses ved å returnere til denne miljøskadelige og urettferdige velferdskapitalismen fra 1950- og 60-årene, slik en del av forslagene til et grønt skifte fore-slår. I stedet betyr forankringen i biofysiske grenser at vi trenger å utvikle både nye visjoner og nye institusjoner for en bærekraftig økonomi. Den vekstkritiske innfallsvinkelen medfører blant annet en vektlegging av fordelingsspørsmål: Hvis fattigdom og ulikhet ikke kan avhjelpes med fortsatt økonomisk vekst (siden øko-nomisk vekst er problematisk for naturmiljøet), må man i stedet omfordele ressursene/godene.

To aspekter er sentrale når man diskuterer sosial og økologisk transformasjon: visjoner for framtidige samfunn og ideer om hvor-dan den nødvendige endringen kan finne sted. Visjoner handler om hvordan vi ønsker å leve, hva slags samfunn vi ønsker å leve i, og hvordan vi skal organisere oss for å ivareta både naturens grenser og menneskers behov. Må økonomisk vekst og jobbskaping være samfunnets fremste mål, eller kan man tenke seg bredere sam-funnsmål, som for eksempel ‘et godt liv for alle'? Må markedet være den enerådende institusjonen, eller finnes det andre institu-sjoner å bygge på? Mange alternativer diskuteres og forskes på, f.eks. felleseie, nye bedriftsformer, kooperativer, mer deltakende demokrati og regionale økonomier med korte leverandørkjeder.

Det andre aspektet handler om hvordan endringen til et (mer) bærekraftig samfunn kan skje. Her har teorier om sosial endring
en vesentlig plass, et aspekt som er totalt fraværende fra main-stream økonomisk teori. Dermed har det blitt viktig for økologisk økonomi å trekke på humaniora og andre samfunnsfag med sterkere tradisjoner for å forske på sosial endring, for eksempel sosiologi og historie.

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Skrevet av Tone Smith, samfunnsgeograf og ph. d. i  økologisk økonomi.

Økologisk økonomi er en økonomisk teori som tar utgangspunkt i at det økonomiske systemet er et undersystem av biosfæren (se figur). Kjernen i
faget er at økonomisk aktivitet er bundet av absolutte ressursbegrensninger.
Økonomien anses først og fremst som et kretsløp av materie og energi, inklusive avfallsstoffer, også kalt den ‘sosiale metabolismen’. Selv om økonomien, dvs. material- og energigjennomstrømmingen, kan ekspandere, gjelder ikke det samme for de ytre ressursgrensene. Derfor finnes det også grenser for økonomiens størrelse. Dette har betydning for synet på øko-nomisk vekst. Økonomisk vekst oppfattes generelt som problematisk fordi den ikke kan løsrives fra den materielle veksten.

At det forholder seg slik, er en innsikt hentet fra termodynamikken, som er en grunnleggende byggesten i økologisk økonomi. Energi og materie kan ikke oppstå fra ingenting, ei heller forsvinne.
De kan kun konverteres til andre former. Derfor er produksjon av avfallsstoffer en uunngåelig konse-kvens av enhver produksjonsprosess. Det betyr at forurensning er en integrert del av all økonomisk aktivitet, ikke kun en utilsiktet bieffekt (ekstern-alitet) som kan fikses med de rette økonomiske grep. Det betyr også at man ikke kan dele inn produksjon i henholdsvis miljøvennlig og miljø-skadelig produksjon, men at all produksjon i noen grad belaster naturmiljøet på grunn av behovet for innsatsfaktorer og energi.

En fullstendig sirkulær økonomi er ikke mulig fordi materialer alltid mister noe av sine kvaliteter i omdanning og gjenvinning. 100% resirkulering er altså umulig. Dessuten krever resirkulering også store mengder energi. Såkalt ‘grønn vekst’, der man forutsetter en frikobling mellom miljøbelastning
 og økonomisk vekst (målt i BNP), har vist seg vanskeligere enn antatt. Siden 90-tallet har man
satt sin lit til at økonomien kunne bli bærekraftig gjennom strukturendring i økonomien (dvs. en overgang fra industri- til tjenestenæringer) og løsrivelse av økonomisk vekst fra ressursforbruk
og miljøbelastning. Flere tiårs empiri peker imidlertid mot denne hypotesen.

«I stedet betyr forankringen i biofysiske grenser at vi trenger å utvikle både nye visjoner og nye institusjoner for en bærekraftig økonomi.»Den enorme materielle velstandsøkningen i Vesten de siste 200 årene forstås først og fremst som
et resultat av tilgangen på billig, fossil energi. I tillegg kan Vestens velstand forklares med ulikt bytteforhold mellom industri- og utviklingsland. Disse faktorene muliggjorde den voldsomme veksten i Vestlig velstand i etterkrigstiden. Nettopp derfor kan ikke dagens sosiale og økonomiske utfordringer derfor løses ved å returnere til denne miljøskadelige og urettferdige velferdskapitalismen fra 1950- og 60-årene, slik en del av forslagene til
et grønt skifte foreslår. I stedet betyr forankringen
i biofysiske grenser at vi trenger å utvikle både nye visjoner og nye institusjoner for en bærekraftig økonomi. Den vekstkritiske innfallsvinkelen med-fører blant annet en vektlegging av fordelings-spørsmål: Hvis fattigdom og ulikhet ikke kan avhjelpes med fortsatt økonomisk vekst (siden økonomisk vekst er problematisk for naturmiljøet), må man i stedet omfordele ressursene/godene.

To aspekter er sentrale når man diskuterer sosial
og økologisk transformasjon
: visjoner for framtidige samfunn og ideer om hvordan den nødvendige endringen kan finne sted. Visjoner handler om hvor-dan vi ønsker å leve, hva slags samfunn vi ønsker å leve i, og hvordan vi skal organisere oss for å ivareta både naturens grenser og menneskers behov. Må økonomisk vekst og jobbskaping være samfunnets fremste mål, eller kan man tenke seg bredere samfunnsmål, som for eksempel ‘et godt liv for alle'? Må markedet være den enerådende institu-sjonen, eller finnes det andre institusjoner å bygge på? Mange alternativer diskuteres og forskes på, f.eks. felleseie, nye bedriftsformer, kooperativer, mer deltakende demokrati og regionale økonomier med korte leverandørkjeder.

Det andre aspektet handler om hvordan endringen
til et (mer) bærekraftig samfunn kan skje. Her har teorier om sosial endring en vesentlig plass, et aspekt som er totalt fraværende fra mainstream økonomisk teori. Dermed har det blitt viktig for øko-logisk økonomi å trekke på humaniora og andre samfunnsfag med sterkere tradisjoner for å forske på sosial endring, for eksempel sosiologi og historie.

Økologisk økonomi er en økonomisk teori som tar utgangspunkt i at det økonomiske systemet er et undersystem av biosfæren (se figur). Kjernen i faget er at økonomisk aktivitet er bundet av absolutte ressursbegrensninger. Økonomien anses først og fremst som et kretsløp av materie og energi, inklusive avfallsstoffer, også kalt den ‘sosiale metabolismen’. Selv om økonomien, dvs. material- og energigjennomstrøm-mingen, kan ekspandere, gjelder ikke det samme for de ytre ressursgrensene. Derfor finnes det også grenser for økono-miens størrelse. Dette har betydning for synet på økonomisk vekst. Økonomisk vekst oppfattes generelt som proble-matisk fordi den ikke kan løsrives fra den materielle veksten.

At det forholder seg slik, er en innsikt hentet fra termodynamikken, som er en grunnleggende byggesten i økologisk økonomi. Energi og materie kan ikke oppstå fra ingenting, ei heller forsvinne. De kan kun konverteres til andre former. Derfor er produksjon av avfallsstoffer
en uunngåelig konsekvens av enhver produksjonsprosess. Det betyr at forurensning er en integrert del av all økonomisk aktivitet, ikke kun en utilsiktet bieffekt (eksternalitet) som
kan fikses med de rette økonomiske grep. Det betyr også at man ikke kan dele inn produksjon i henholdsvis miljøvennlig og miljøskadelig produksjon, men at all produksjon i noen grad belaster naturmiljøet på grunn av behovet for innsatsfaktorer og energi.

En fullstendig sirkulær økonomi er ikke mulig fordi materialer alltid mister noe
av sine kvaliteter i omdanning og gjen-vinning. 100% resirkulering er altså umulig. Dessuten krever resirkulering også store mengder energi. Såkalt ‘grønn vekst’, der man forutsetter en frikobling mellom miljøbelastning og økonomisk vekst (målt i BNP), har vist seg vanske-ligere enn antatt. Siden 90-tallet har man satt sin lit til at økonomien kunne bli bærekraftig gjennom strukturendring i økonomien (dvs. en overgang fra industri- til tjeneste-næringer) og løs-rivelse av økonomisk vekst fra ressurs-forbruk og miljø-belastning. Flere tiårs empiri peker imidlertid mot denne hypotesen.

«I stedet betyr forankringen i biofysiske grenser at vi trenger å utvikle både nye visjoner og nye institusjoner for en bærekraftig økonomi.»Den enorme materielle velstands-økningen i Vesten de siste 200 årene forstås først og fremst som et resultat av tilgangen på billig, fossil energi. I tillegg kan Vestens velstand forklares med ulikt bytteforhold mellom industri- og utviklingsland. Disse faktorene muliggjorde den voldsomme veksten
i Vestlig velstand i etterkrigstiden. Nettopp derfor kan ikke dagens sosiale og økonomiske utfordringer derfor løses ved å returnere til denne miljøskadelige og urettferdige velferdskapitalismen
fra 1950- og 60-årene, slik en del av forslagene til et grønt skifte foreslår.
I stedet betyr forankringen i biofysiske grenser at vi trenger å utvikle både nye visjoner og nye institusjoner for en bærekraftig økonomi. Den vekstkritiske innfallsvinkelen medfører blant annet
en vektlegging av fordelingsspørsmål: Hvis fattigdom og ulikhet ikke kan avhjelpes med fortsatt økonomisk vekst (siden økonomisk vekst er problematisk for naturmiljøet), må man i stedet omfordele ressursene/godene.

To aspekter er sentrale når man disku-terer sosial og økologisk transformasjon: visjoner for framtidige samfunn og ideer om hvordan den nødvendige endringen kan finne sted. Visjoner handler om hvordan vi ønsker å leve, hva slags samfunn vi ønsker å leve i, og hvordan vi skal organisere oss for å ivareta både naturens grenser og menneskers behov. Må økonomisk vekst og jobbskaping være samfunnets fremste mål, eller kan man tenke seg bredere samfunnsmål, som for eks-empel ‘et godt liv for alle'? Må markedet være den enerådende institusjonen, eller finnes det andre institusjoner å bygge på? Mange alternativer diskuteres og forskes på, f.eks. felleseie, nye bedrifts-former, kooperativer, mer deltakende demokrati og regionale økonomier med korte leverandørkjeder.

Det andre aspektet handler om hvordan endringen til et (mer) bærekraftig sam-funn kan skje. Her har teorier om sosial endring en vesentlig plass, et aspekt som er totalt fraværende fra mainstream økonomisk teori. Dermed har det blitt viktig for økologisk økonomi å trekke
på humaniora og andre samfunnsfag med sterkere tradisjoner for å forske
på sosial endring, for eksempel sosiologi og historie.