Degrowth - både et paradigme og en bevegelse

Tone Smith er utdannet samfunnsgeograf fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra WU Wien i Social and Economic Sciences med spesialisering innen økologisk økonomi. Hun er bosatt i Wien og jobber fortiden som freelance-skribent og foredragsholder.

Degrowth-bevegelsen får stadig mer oppmerksomhet. Dette må antas å bunne i en gryende erkjennelse hos mange av at redusert forbruk er nødvendig dersom planeten skal forbli et godt og levelig sted for mennesker, også i framtida. Basert på dette er det blitt vanlig å oversette 'degrowth' med 'nedvekst' på norsk. Men Degrowth handler om mye mer enn som så. Degrowth er først og fremst en bevegelse for radikal samfunnsmessig endring - en motbevegelse som særlig utfordrer vekstbesettelsen i moderne, vestlige samfunn. Mest korrekt hadde det nok vært å oversette degrowth med 'avvekst', men 'motvekst' blir slett ikke feil og fungerer antakelig bedre på norsk.

Décroissance-bevegelsen startet i Frankrike på 1970-tallet, som en kultur- og systemkritisk parallell til Limits to Growth-debatten. Den påpekte blant annet skadene som fulgte i kjølvannet av den vest-lige utviklingsmodellen med 1) ødeleggelse av lokale selvbærende systemer og kulturer, 2) endring fra materiell fattigdom til materiell, sosial og kulturell elendighet, knyttet især til lønnsarbeid og urban-isering, og 3) kommersialiseringen av sosiale relasjoner når stadig flere samfunnssektorer innlemmes i markedsøkonomien (se f.eks. Ivan Illich). Andre kritiserte selve ideen om et samfunnssystem som bare reproduserer seg selv«Men så lenge behovene våre er umettelige, eller stadig skapes av en eksepsjonelt kreativ markedsføringsbransje, så kan vi aldri bli tilfredse uansett hvor mye vekst vi har.» nærmest uavhengig av folks behov, ønsker og lengsler (se f.eks. Andre Gorz og Cornelius Castoriadis).

I Vesten er vekst generelt sett på som løsningen på
alle våre utfordringer, fra ulikhet til bærekraft (se f.eks. Brundtlandrapporten). Men så lenge behovene våre
er umettelige, eller stadig skapes av en eksepsjonelt kreativ markedsføringsbransje, så kan vi aldri bli tilfred-se uansett hvor mye vekst vi har.
Og mens vi produ-serer stadig mer for å tilfredsstille våre umettelige behov degrade-res naturmiljøet rundt oss, og mennesker - særlig i Sør - utsettes for umenneskelige arbeidsforhold i en stadig mer globalisert og uregulert økonomi.

Motvekst er altså et prosjekt for, og en søken mot, et samfunn
og et økonomisk system som har alle menneskers ve og vel (globalt!) som overordnet mål, samtidig som planetens naturlige økosystemer blir respektert og ivaretatt.
Men det er ikke bare selve det økonomiske systemet som utfordres - også vår egen 'vekst'-mentalitet må endres.

Fra en norsk vinkel, kan vi sammenfatte motvekst-perspektivet på denne måten: Nordmenn har i gjennomsnitt langt over det som trengs for å tilfredsstille grunnleggende materielle behov som mat, klær og bolig. I tillegg har vi gratis grunnleggende helse- og ut-danning. Vi har (fortsatt) masse fin natur og – ikke minst! – vi har tilgang til denne naturen gjennom Allemannsretten. Vi kunne vært fornøyde og tilfredse. Men slik er det dessverre ikke, og det skyldes blant annet at vi er fanget i en kultur og i et økonomisk system som handler om «mer & fortere!». I dag sliter mange seg ut bare for å henge med i et rotterace som de føler seg – sosialt sett – tvunget til å være del av.

Motvekst er en bevegelse som samler en rekke ulike initiativ under sin paraply: alt fra lokalsamfunnsinitiativer som urbant landbruk, bytteringer og vedlikeholdsinitiativer, som sykkelverkssteder og snekkerbuer, til mer økonomiske prosjekter som organisering av økonomisk aktivitet tatt ut av pengeøkonomien. Det kan være selvforsynings- og selvproduksjonsideer, økososiale bedrifter, kooperativer, arbeiderstyrte og/eller -eide bedrifter. Bevegelsen jobber for redusert forbruk, for mer felleseie, for nye samværs-måter, for menneskelige relasjoner, for reelt demokrati, for autonomi, for en ny type mentalitet.

Det påpekes ofte at det er lett for oss i Vesten, som har 'alt',
å mene at vekst ikke er viktig for et godt menneskelig liv. Men motvekstbevegelsen har allierte i mange land i Sør, især blant marginaliserte grupper som heller vil ha råderett og autonomi til
å velge egen livsstil og utviklingsvei (ofte i tråd med egne tradi-sjoner), framfor å måtte miste hele sin kultur og forflyttes til allerede overbefolkede byer preget av slum, forurensning og arbeidsledighet. Disse bevegelsene går ofte under andre navn (f.eks. Buen Vivír eller Ubundu), men de er likefullt del av den voksende motvekstbevegelsen verden over.

 

 

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Skrevet av Tone Smith, samfunnsgeograf og ph. d. i  økologisk økonomi.

Degrowth-bevegelsen får stadig mer oppmerksom-het. Dette må antas å bunne i en gryende erkjenn-else hos mange av at redusert forbruk er nødvendig dersom planeten skal forbli et godt og levelig sted for mennesker, også i framtida. Basert på dette er det blitt vanlig å oversette 'degrowth' med 'nedvekst' på norsk. Men Degrowth handler om mye mer enn som så. Degrowth er først og fremst en bevegelse for radikal samfunnsmessig endring - en mot-bevegelse som særlig utfordrer vekstbesettelsen i moderne, vestlige samfunn. Mest korrekt hadde det nok vært å oversette degrowth med 'avvekst', men 'motvekst' blir slett ikke feil og fungerer antakelig bedre på norsk.

Décroissance-bevegelsen startet i Frankrike på 1970-tallet, som en kultur- og systemkritisk parallell til Limits to Growth-debatten. Den påpekte blant annet skadene som fulgte i kjølvannet av den vest-lige utviklingsmodellen med 1) ødeleggelse av lokale selvbærende systemer og kulturer, 2) endring fra materiell fattigdom til materiell, sosial og kulturell elendighet, knyttet især til lønnsarbeid og urbanisering, og 3) kommersialiseringen av sosiale relasjoner når stadig flere samfunnssektorer innlemmes i markedsøkonomien (se f.eks. Ivan Illich). Andre kritiserte selve ideen om et samfunnssystem som bare reproduserer seg selv«Men så lenge behovene våre er umettelige, eller stadig skapes av en eksepsjonelt kreativ markedsføringsbransje, så kan vi aldri bli tilfredse uansett hvor mye vekst vi har.» nærmest uavhengig av folks behov, ønsker og lengsler (se f.eks. Andre Gorz og Cornelius Castoriadis).

I Vesten er vekst generelt sett på som løsningen
på alle våre utfordringer, fra ulikhet til bærekraft (se f.eks. Brundtlandrapporten). Men så lenge behovene våre er umettelige, eller stadig skapes av en eksep-sjonelt kreativ markedsføringsbransje, så kan vi
aldri bli tilfredse uansett hvor mye vekst vi har.
Og mens vi produserer stadig mer for å tilfredsstille våre umettelige behov degraderes naturmiljøet
rundt oss, og mennesker - særlig i Sør - utsettes
for umenneskelige arbeidsforhold
i en stadig mer globalisert og uregulert økonomi.

Motvekst er altså et prosjekt for, og en søken mot, et samfunn og et økonomisk system som har alle menneskers ve og vel (globalt!) som overordnet mål, samtidig som planetens naturlige øko-systemer blir respektert og ivaretatt. Men det er ikke bare selve det økonomiske systemet som utfordres - også vår egen 'vekst'-mentalitet må endres.

Fra en norsk vinkel, kan vi sammenfatte motvekst-perspektivet på denne måten: Nordmenn har i gjennomsnitt langt over det som trengs for å tilfredsstille grunnleggende materielle behov som mat, klær og bolig. I tillegg har vi gratis grunnlegg-ende helse- og utdanning. Vi har (fortsatt) masse fin natur og – ikke minst! – vi har tilgang til denne naturen gjennom Allemannsretten. Vi kunne vært fornøyde og tilfredse. Men slik er det dessverre ikke, og det skyldes blant annet at vi er fanget i en kultur og i et økonomisk system som handler om «mer & fortere!». I dag sliter mange seg ut bare for å henge med i et rotterace som de føler seg – sosialt sett – tvunget til å være del av.

Motvekst er en bevegelse som samler en rekke ulike initiativ under sin paraply: alt fra lokalsamfunns-initiativer som urbant landbruk, bytteringer og vedlikeholdsinitiativer, som sykkelverkssteder og snekkerbuer, til mer økonomiske prosjekter som organisering av økonomisk aktivitet tatt ut av pengeøkonomien. Det kan være selvforsynings- og selvproduksjonsideer, økososiale bedrifter, koope-rativer, arbeiderstyrte og/eller -eide bedrifter. Bevegelsen jobber for redusert forbruk, for mer felleseie, for nye samværsmåter, for menneskelige relasjoner, for reelt demokrati, for autonomi, for en ny type mentalitet.

Det påpekes ofte at det er lett for oss i Vesten, som har 'alt', å mene at vekst ikke er viktig for et godt menneskelig liv. Men motvekstbevegelsen har allierte i mange land i Sør, især blant marginaliserte grupper som heller vil ha råderett og autonomi til å velge egen livsstil og utviklingsvei (ofte i tråd med egne tradisjoner), framfor å måtte miste hele sin kultur og forflyttes til allerede overbefolkede byer preget av slum, forurensning og arbeidsledighet. Disse bevegelsene går ofte under andre navn (f.eks. Buen Vivír eller Ubundu), men de er likefullt del av den voksende motvekstbevegelsen verden over.

 

 

Degrowth-bevegelsen får stadig mer oppmerksomhet. Dette må antas å bunne i en gryende erkjennelse hos mange av at redusert forbruk er nød-vendig dersom planeten skal forbli et godt og levelig sted for mennesker,
også i framtida. Basert på dette er det blitt vanlig å oversette 'degrowth' med 'nedvekst' på norsk. Men Degrowth handler om mye mer enn som så. Degrowth er først og fremst en beveg-else for radikal samfunnsmessig endring - en motbevegelse som særlig utfordrer vekstbesettelsen i moderne, vestlige samfunn. Mest korrekt hadde det nok vært å oversette degrowth med 'avvekst', men 'motvekst' blir slett ikke feil og fungerer antakelig bedre på norsk.

Décroissance-bevegelsen startet i Frankrike på 1970-tallet, som en kultur- og systemkritisk parallell til Limits to Growth-debatten. Den påpekte blant annet skadene som fulgte i kjølvannet
av den vest-lige utviklingsmodellen med 1) ødeleggelse av lokale selvbærende systemer og kulturer, 2) endring fra materiell fattigdom til materiell, sosial
og kulturell elendighet, knyttet især til lønnsarbeid og urbanisering, og 3) kom-mersialiseringen av sosiale relasjoner når stadig flere samfunnssektorer innlemmes i markedsøkonomien (se f.eks. Ivan Illich). Andre kritiserte selve ideen om et samfunnssystem som bare reproduserer seg selv«Men så lenge behovene våre er umettelige, eller stadig skapes av en eksepsjonelt kreativ markedsføringsbransje, så kan vi aldri bli tilfredse uansett hvor mye vekst vi har.» nærmest uavhengig av folks behov, ønsker og lengsler (se f.eks. Andre Gorz og Cornelius Castoriadis).

I Vesten er vekst generelt sett på som løsningen på alle våre utfordringer,
fra ulikhet til bærekraft (se f.eks. Brundtlandrapporten). Men så lenge behovene våre er umettelige, eller stadig skapes av en eksepsjonelt kreativ markedsføringsbransje, så kan vi aldri
bli tilfredse uansett hvor mye vekst vi har.
Og mens vi produserer stadig mer for å tilfredsstille våre umettelige behov degraderes naturmiljøet rundt oss,
og mennesker - særlig i Sør - utsettes for umenneskelige arbeidsforhold i
en stadig mer globalisert og uregulert økonomi.

Motvekst er altså et prosjekt for, og en søken mot, et samfunn og et økonomisk system som har alle menneskers ve og vel (globalt!) som overordnet mål, sam-tidig som planetens naturlige øko-systemer blir respektert og ivaretatt. Men det er ikke bare selve det økono-miske systemet som utfordres - også vår egen 'vekst'-mentalitet må endres.

Fra en norsk vinkel, kan vi sammenfatte motvekst-perspektivet på denne måten: Nordmenn har i gjennomsnitt langt over det som trengs for å tilfredsstille gru-nnleggende materielle behov som mat, klær og bolig. I tillegg har vi gratis grunnleggende helse- og utdanning. Vi har (fortsatt) masse fin natur og – ikke minst! – vi har tilgang til denne naturen gjennom Allemannsretten. Vi kunne vært fornøyde og tilfredse. Men slik er det dessverre ikke, og det skyldes blant annet at vi er fanget i en kultur og i et økonomisk system som handler om «mer & fortere!». I dag sliter mange seg ut bare for å henge med i et rotterace som de føler seg – sosialt sett – tvunget til å være del av.

Motvekst er en bevegelse som samler en rekke ulike initiativ under sin paraply: alt fra lokalsamfunnsinitiativer som urbant landbruk, bytteringer og vedlikeholds-initiativer, som sykkelverkssteder og snekkerbuer, til mer økonomiske pro-sjekter som organisering av økonomisk aktivitet tatt ut av pengeøkonomien.
Det kan være selvforsynings- og selv-produksjonsideer, økososiale bedrifter, kooperativer, arbeiderstyrte og/eller -eide bedrifter. Bevegelsen jobber for redusert forbruk, for mer felleseie, for nye sam-værsmåter, for menneskelige relasjoner, for reelt demokrati, for autonomi, for en ny type mentalitet.

Det påpekes ofte at det er lett for oss
i Vesten, som har 'alt', å mene at vekst ikke er viktig for et godt menneskelig liv. Men motvekstbevegelsen har allierte i mange land i Sør, især blant marginal-iserte grupper som heller vil ha råderett og autonomi til å velge egen livsstil
og utviklingsvei (ofte i tråd med egne tradisjoner), framfor å måtte miste hele sin kultur og forflyttes til allerede over-befolkede byer preget av slum, foru-rensning og arbeidsledighet. Disse bevegelsene går ofte under andre navn (f.eks. Buen Vivír eller Ubundu), men
de er likefullt del av den voksende motvekstbevegelsen verden over.