Forbruksignoransen

Utan reduksjon av forbruket er det grøne skiftet ein illusjon. Vi brukar altfor mykje av jorda sine ressursar. Og vi veit vi gjer det. Kvifor er vi då tilsynelatande så makteslause når det kjem til å gjere noko med det?

Arve Hansen er utviklingsgeograf og  postdoktor ved Senter for Utvikling og Miljø. Han forsker på temaer som utvikling, forbruk, mat og kjøttkonsum, og bærekraft.

Det grenselause forbruket

Vi kjøper nesten to millionar nye mobiltelefonar, ein halv million nettbrett og smartklokker og nesten firehundretusen nye, stadig større, TV-ar kvart år. Vi køyrer mykje bil, flyg mest i Europa, et mykje kjøt, er verdsmeistrar i oppussing, kjøper store mengder kle og ting og skaper rekordmykje avfall. Kort sagt, nordmenn er storforbrukarar, og særleg dei rikaste blant oss.

Forbruket vårt blir subsidiert av elendige lønningar og ofte farlege arbeidsforhold i andre land. Og så har det eit enormt miljøavtrykk. Sjølv om vi veit dette er det ingen som tel forbruket med når vi snakkar om det såkalla ‘grøne skiftet’ her til lands. Forbruket vårt blir i stor grad stroke av lista, slik at politikarar paradoksalt nok kan snakke om å ta miljøkrisa på alvor og kutte utslepp medan dei planlegg at forbruket skal fortsette å auke i det uendelege. Dette trass i at hushald sitt forbruk kan koplast til store delar av klimagassutsleppa.

Vi måler nemleg utslepp basert på produksjon, ikkje forbruk. I alle norske klimarekneskap er det difor berre det som blir produsert i Norge (som mykje av kjøtet vi et) eller som fører til utslepp her (som eksos frå bilar) som blir talt med. Resten må andre land ta på si kappe. Faktisk skjer så mykje som seksti prosent av utsleppa frå norsk forbruk andre stader i verda. Det seier seg sjølv at vi må tenke nytt her.

Sjølv om forbruket er ein av nøklane til eit meir berekraftig samfunn, kan ikkje den enkelte forbrukar vere utgangspunktet for endring. Lite tyder på at vi kan forvente at forbrukarar går mot straumen når heile samfunnet legg opp til at vi skal forbruke stadig meir.

Det sosiale forbruket

Frå både politisk hald og frå mange miljøorganisasjonar er det populært å ta utgangspunkt i at den einskilde forbrukar skal gjere endringar i sitt eige liv. Dette er igjen basert på tanken om ein forbrukar som vil endre åtferd berre ho eller han får nok informasjon om dei negative sidene ved forbruket.

Men ei slik forståing bygger på for tynn kunnskap om kva som styrer forbruket vårt. I forbruksforskinga er det brei semje om at forbruket er eit fundamentalt sosialt fenomen, prega av vanar og rutinar. Det blir både påverka og styrt av samfunnet rundt oss; oppvekst, klasse, tidligare erfaringar, kva me har blitt vant med og kven vi identifiserer oss med.  For ikkje å snakke om eit konstant, aukande og stadig meir treffsikkert bombardement av reklamer, samt  politikk som legg opp til, og  eit økonomisk system som er avhengig av, kontinuerleg økonomisk vekst.

Vi gjer sjølvsagt val, kvar og ein av oss. Og mange prøver så godt dei kan å vere både etiske og berekraftige forbrukarar. Dei gjer ein særs viktig innsats. Men alle som har prøvd veit kor vanskelig det kan vere. Vi lever i samfunn som legg opp til at vi skal ville ha meir. Og som heile tida dyttar oss i retning meir av det meste. Å velje miljøvennleg kan dessutan vere veldig dyrt.

Vi treng ny forbrukspolitikk som hjelper oss på vegen.

Vi går helst med straumen

Det ein politikk for meir berekraftig forbruk burde gjere er i hovudsak to ting. For det fyrste, ta nokre av vala for oss. Vi som forbrukarar burde til dømes ikkje måtte ta valet om dyra bak egga, mjølka eller kjøtet vi kjøper har vore mishandla eller ikkje. Eller om arbeidarane bak kleda våre har fått løn og gode arbeidsforhold. Her er det potensiale for mykje strengare regulering.

For det andre kan ein gjere det mykje lettare å vere berekraftig forbrukar. Det er verken realistisk eller rettferdig å forvente at forbrukarar skal gå mot straumen. Vi veit frå forskinga at relativt få av oss vil orke eller vere villige til dette. Det krev mykje reint«Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt.» praktisk, ofte også økonomisk, og ein er ofte nøydd til å bryte med dei sosiale forventningar frå omgivnadane. Samstundes er det veldig mange, og stadig fleire, som har eit ønske om å leve sunnare og meir berekraftig. Her er det potensiale for å få til veldig mykje gjennom tilrettelegging, infrastruktur, prising og støtteordningar. Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt. For å nemne noko.

Ein slik politikk ville vere ein god start. Men for å verkeleg ta tak i overforbruket blir vi også nøydde til å ta nokre nye rundar med den tvilsame ideen om å skape eit grønt skifte utan å kutte i forbruket. Dette ville fort også tvinge oss til å revurdere målet om evig økonomisk vekst.

 

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Det grenselause forbruket

Vi kjøper nesten to millionar nye mobiltelefonar, ein halv million nettbrett og smartklokker og nesten firehundretusen nye, stadig større, TV-ar kvart år. Vi køyrer mykje bil, flyg mest i Europa, et mykje kjøt, er verdsmeistrar i oppussing, kjøper store mengder kle og ting og skaper rekordmykje avfall. Kort sagt, nordmenn er storforbrukarar, og særleg dei rikaste blant oss.

Forbruket vårt blir subsidiert av elendige lønningar og ofte farlege arbeidsforhold i andre land. Og så har det eit enormt miljøavtrykk. Sjølv om vi veit dette er det ingen som tel forbruket med når vi snakkar om det såkalla ‘grøne skiftet’ her til lands. Forbruket vårt blir i stor grad stroke av lista, slik at politikarar paradoksalt nok kan snakke om å ta miljøkrisa på alvor og kutte utslepp medan dei planlegg at forbruket skal fortsette å auke i det uendelege. Dette trass i at hushald sitt forbruk kan koplast til store delar av klimagassutsleppa.

Vi måler nemleg utslepp basert på produksjon, ikkje forbruk. I alle norske klimarekneskap er det difor berre det som blir produsert i Norge (som mykje av kjøtet vi et) eller som fører til utslepp her (som eksos frå bilar) som blir talt med. Resten må andre land ta på si kappe. Faktisk skjer så mykje som seksti prosent av utsleppa frå norsk forbruk andre stader i verda. Det seier seg sjølv at vi må tenke nytt her.

Sjølv om forbruket er ein av nøklane til eit meir berekraftig samfunn, kan ikkje den enkelte forbrukar vere utgangspunktet for endring. Lite tyder på at vi kan forvente at forbrukarar går mot straumen når heile samfunnet legg opp til at vi skal forbruke stadig meir.

Det sosiale forbruket

Frå både politisk hald og frå mange miljøorganisasjonar er det populært å ta utgangspunkt i at den einskilde forbrukar skal gjere endringar i sitt eige liv. Dette er igjen basert på tanken om ein forbrukar som vil endre åtferd berre ho eller han får nok informasjon om dei negative sidene ved forbruket.

Men ei slik forståing bygger på for tynn kunnskap om kva som styrer forbruket vårt. I forbruksforskinga er det brei semje om at forbruket er eit fundamentalt sosialt fenomen, prega av vanar og rutinar. Det blir både påverka og styrt av samfunnet rundt oss; oppvekst, klasse, tidligare erfaringar, kva me har blitt vant med og kven vi identifiserer oss med.  For ikkje å snakke om eit konstant, aukande og stadig meir treffsikkert bombardement av reklamer, samt  politikk som legg opp til, og  eit økonomisk system som er avhengig av, kontinuerleg økonomisk vekst.

Vi gjer sjølvsagt val, kvar og ein av oss. Og mange prøver så godt dei kan å vere både etiske og berekraftige forbrukarar. Dei gjer ein særs viktig innsats. Men alle som har prøvd veit kor vanskelig det kan vere. Vi lever i samfunn som legg opp til at vi skal ville ha meir. Og som heile tida dyttar oss i retning meir av det meste. Å velje miljøvennleg kan dessutan vere veldig dyrt.

Vi treng ny forbrukspolitikk som hjelper oss på vegen.

Vi går helst med straumen

Det ein politikk for meir berekraftig forbruk burde gjere er i hovudsak to ting. For det fyrste, ta nokre av vala for oss. Vi som forbrukarar burde til dømes ikkje måtte ta valet om dyra bak egga, mjølka eller kjøtet vi kjøper har vore mishandla eller ikkje. Eller om arbeidarane bak kleda våre har fått løn og gode arbeidsforhold. Her er det potensiale for mykje strengare regulering.

For det andre kan ein gjere det mykje lettare å vere berekraftig forbrukar. Det er verken realistisk eller rettferdig å forvente at forbrukarar skal gå mot straumen. Vi veit frå forskinga at relativt få av oss vil orke eller vere villige til dette. Det krev mykje reint«Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt.» praktisk, ofte også økonomisk, og ein er ofte nøydd til å bryte med dei sosiale forventningar frå omgivnadane. Samstundes er det veldig mange, og stadig fleire, som har eit ønske om å leve sunnare og meir berekraftig. Her er det potensiale for å få til veldig mykje gjennom tilrettelegging, infrastruktur, prising og støtteordningar. Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt. For å nemne noko.

Ein slik politikk ville vere ein god start. Men for å verkeleg ta tak i overforbruket blir vi også nøydde til å ta nokre nye rundar med den tvilsame ideen om å skape eit grønt skifte utan å kutte i forbruket. Dette ville fort også tvinge oss til å revurdere målet om evig økonomisk vekst.

 

Skrevet av Arve Hansen er utviklings-geograf og postdoktor ved Senter for Utvikling og Miljø.

Det grenselause forbruket

Vi kjøper nesten to millionar nye mobiltelefonar, ein halv million nettbrett og smartklokker og nesten firehundretusen nye, stadig større, TV-ar kvart år. Vi køyrer mykje bil, flyg mest i Europa, et mykje kjøt, er verdsmeistrar i oppussing, kjøper store mengder kle og ting og skaper rekordmykje avfall. Kort sagt, nordmenn er storforbrukarar, og særleg dei rikaste blant oss.

Forbruket vårt blir subsidiert av elendige lønningar og ofte farlege arbeidsforhold i andre land. Og så har det eit enormt miljøavtrykk. Sjølv om vi veit dette er det ingen som tel forbruket med når vi snakkar om det såkalla ‘grøne skiftet’ her til lands. Forbruket vårt blir i stor grad stroke av lista, slik at politikarar paradoksalt nok kan snakke om å ta miljøkrisa på alvor og kutte utslepp medan dei planlegg at forbruket skal fortsette å auke i det uendelege. Dette trass i at hushald sitt forbruk kan koplast til store delar av klimagassutsleppa.

Vi måler nemleg utslepp basert på produksjon, ikkje forbruk. I alle norske klimarekneskap er det difor berre det som blir produsert i Norge (som mykje av kjøtet vi et) eller som fører til utslepp her (som eksos frå bilar) som blir talt med. Resten må andre land ta på si kappe. Faktisk skjer så mykje som seksti prosent av utsleppa frå norsk forbruk andre stader i verda. Det seier seg sjølv at vi må tenke nytt her.

Sjølv om forbruket er ein av nøklane til eit meir berekraftig samfunn, kan ikkje den enkelte forbrukar vere utgangspunktet for endring. Lite tyder på at vi kan forvente at forbrukarar går mot straumen når heile samfunnet legg opp til at vi skal forbruke stadig meir.

Det sosiale forbruket

Frå både politisk hald og frå mange miljøorganisasjonar er det populært å ta utgangspunkt i at den einskilde forbrukar skal gjere endringar i sitt eige liv. Dette er igjen basert på tanken om ein forbrukar som vil endre åtferd berre ho eller han får nok informasjon om dei negative sidene ved forbruket.

Men ei slik forståing bygger på for tynn kunnskap om kva som styrer forbruket vårt. I forbruksforskinga er det brei semje om at forbruket er eit fundamentalt sosialt fenomen, prega av vanar og rutinar. Det blir både påverka og styrt av samfunnet rundt oss; oppvekst, klasse, tidligare erfaringar, kva me har blitt vant med og kven vi identifiserer oss med.  For ikkje å snakke om eit konstant, aukande og stadig meir treffsikkert bombardement av reklamer, samt  politikk som legg opp til, og  eit økonomisk system som er avhengig av, kontinuerleg økonomisk vekst.

Vi gjer sjølvsagt val, kvar og ein av oss. Og mange prøver så godt dei kan å vere både etiske og berekraftige forbrukarar. Dei gjer ein særs viktig innsats. Men alle som har prøvd veit kor vanskelig det kan vere. Vi lever i samfunn som legg opp til at vi skal ville ha meir. Og som heile tida dyttar oss i retning meir av det meste. Å velje miljøvennleg kan dessutan vere veldig dyrt.

Vi treng ny forbrukspolitikk som hjelper oss på vegen.

Vi går helst med straumen

Det ein politikk for meir berekraftig forbruk burde gjere er i hovudsak to ting. For det fyrste, ta nokre av vala for oss. Vi som forbrukarar burde til dømes ikkje måtte ta valet om dyra bak egga, mjølka eller kjøtet vi kjøper har vore mishandla eller ikkje. Eller om arbeidarane bak kleda våre har fått løn og gode arbeidsforhold. Her er det potensiale for mykje strengare regulering.

For det andre kan ein gjere det mykje lettare å vere berekraftig forbrukar. Det er verken realistisk eller rettferdig å forvente at forbrukarar skal gå mot straumen. Vi veit frå forskinga at relativt få av oss vil orke eller vere villige til dette. Det krev mykje reint«Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt.» praktisk, ofte også økonomisk, og ein er ofte nøydd til å bryte med dei sosiale forventningar frå omgivnadane. Samstundes er det veldig mange, og stadig fleire, som har eit ønske om å leve sunnare og meir berekraftig. Her er det potensiale for å få til veldig mykje gjennom tilrettelegging, infrastruktur, prising og støtteordningar. Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt. For å nemne noko.

Ein slik politikk ville vere ein god start. Men for å verkeleg ta tak i overforbruket blir vi også nøydde til å ta nokre nye rundar med den tvilsame ideen om å skape eit grønt skifte utan å kutte i forbruket. Dette ville fort også tvinge oss til å revurdere målet om evig økonomisk vekst.

 

Det grenselause forbruket

Vi kjøper nesten to millionar nye mobiltelefonar, ein halv million nettbrett og smartklokker og nesten firehundretusen nye, stadig større, TV-ar kvart år. Vi køyrer mykje bil, flyg mest i Europa, et mykje kjøt, er verdsmeistrar i oppussing, kjøper store mengder kle og ting og skaper rekordmykje avfall. Kort sagt, nordmenn er storforbrukarar, og særleg dei rikaste blant oss.

Forbruket vårt blir subsidiert av elendige lønningar og ofte farlege arbeidsforhold i andre land. Og så har det eit enormt miljøavtrykk. Sjølv om vi veit dette er det ingen som tel forbruket med når vi snakkar om det såkalla ‘grøne skiftet’ her til lands. Forbruket vårt blir i stor grad stroke av lista, slik at politikarar paradoksalt nok kan snakke om å ta miljøkrisa på alvor og kutte utslepp medan dei planlegg at forbruket skal fortsette å auke i det uendelege. Dette trass i at hushald sitt forbruk kan koplast til store delar av klimagassutsleppa.

Vi måler nemleg utslepp basert på produksjon, ikkje forbruk. I alle norske klimarekneskap er det difor berre det som blir produsert i Norge (som mykje av kjøtet vi et) eller som fører til utslepp her (som eksos frå bilar) som blir talt med. Resten må andre land ta på si kappe. Faktisk skjer så mykje som seksti prosent av utsleppa frå norsk forbruk andre stader i verda. Det seier seg sjølv at vi må tenke nytt her.

Sjølv om forbruket er ein av nøklane til eit meir berekraftig samfunn, kan ikkje den enkelte forbrukar vere utgangspunktet for endring. Lite tyder på at vi kan forvente at forbrukarar går mot straumen når heile samfunnet legg opp til at vi skal forbruke stadig meir.

Det sosiale forbruket

Frå både politisk hald og frå mange miljøorganisasjonar er det populært å ta utgangspunkt i at den einskilde forbrukar skal gjere endringar i sitt eige liv. Dette er igjen basert på tanken om ein forbrukar som vil endre åtferd berre ho eller han får nok informasjon om dei negative sidene ved forbruket.

Men ei slik forståing bygger på for tynn kunnskap om kva som styrer forbruket vårt. I forbruksforskinga er det brei semje om at forbruket er eit fundamentalt sosialt fenomen, prega av vanar og rutinar. Det blir både påverka og styrt av samfunnet rundt oss; oppvekst, klasse, tidligare erfaringar, kva me har blitt vant med og kven vi identifiserer oss med.  For ikkje å snakke om eit konstant, aukande og stadig meir treffsikkert bombardement av reklamer, samt  politikk som legg opp til, og  eit økonomisk system som er avhengig av, kontinuerleg økonomisk vekst.

Vi gjer sjølvsagt val, kvar og ein av oss. Og mange prøver så godt dei kan å vere både etiske og berekraftige forbrukarar. Dei gjer ein særs viktig innsats. Men alle som har prøvd veit kor vanskelig det kan vere. Vi lever i samfunn som legg opp til at vi skal ville ha meir. Og som heile tida dyttar oss i retning meir av det meste. Å velje miljøvennleg kan dessutan vere veldig dyrt.

Vi treng ny forbrukspolitikk som hjelper oss på vegen.

Vi går helst med straumen

Det ein politikk for meir berekraftig forbruk burde gjere er i hovudsak to ting. For det fyrste, ta nokre av vala for oss. Vi som forbrukarar burde til dømes ikkje måtte ta valet om dyra bak egga, mjølka eller kjøtet vi kjøper har vore mishandla eller ikkje. Eller om arbeidarane bak kleda våre har fått løn og gode arbeidsforhold. Her er det potensiale for mykje strengare regulering.

For det andre kan ein gjere det mykje lettare å vere berekraftig forbrukar. Det er verken realistisk eller rettferdig å forvente at forbrukarar skal gå mot straumen. Vi veit frå forskinga at relativt få av oss vil orke eller vere villige til dette. Det krev mykje reint«Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt.» praktisk, ofte også økonomisk, og ein er ofte nøydd til å bryte med dei sosiale forventningar frå omgivnadane. Samstundes er det veldig mange, og stadig fleire, som har eit ønske om å leve sunnare og meir berekraftig. Her er det potensiale for å få til veldig mykje gjennom tilrettelegging, infrastruktur, prising og støtteordningar. Gjer det lettare å sykle, billegare å ete sunt og berekraftig, lettare og billegare å reparere kle i staden for å kjøpe nytt. For å nemne noko.

Ein slik politikk ville vere ein god start. Men for å verkeleg ta tak i overforbruket blir vi også nøydde til å ta nokre nye rundar med den tvilsame ideen om å skape eit grønt skifte utan å kutte i forbruket. Dette ville fort også tvinge oss til å revurdere målet om evig økonomisk vekst.