Grønn vekst for hvem?

Hege Skarrud er leder for Spire. Hun har en mastergrad i internasjonale miljøstudier fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, hvor hun skrev sin masteroppgave om alternativ økonomi.

De siste 40 åra har vårt globale ressursforbruk firedoblet seg. Vi bruker nå 100 milliarder tonn materialer hvert år (!). Det er et gjennomsnitt på ca 13 tonn per person. Men vi har ikke alle det samme forbruket. Noen forbruker og slipper ut mer enn andre, og har dermed et større ansvar for miljøkrisa. Dette er de globale rike. OECD-landene har økt forbruket med 50 prosent mellom 1990-2008. Dette forbruket finner mye av sitt opphav i å beslaglegge landarealer og politisk handlingsrom i det globale Sør. Urettferdige handelsavtaler tømmer ressurslagrene til land i det globale Sør, samt fører med seg menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelser. Sånn sikres maksimalt forbruk til en billig penge i det “frie” markedet.

Inntekt, forbruk og klimagassutslipp

I Norge slipper hver enkelt av oss ut 8,3 tonn CO2 hvert år. I Malawi slippes det ut 0,1 tonn CO2 per person. Våre inntektsnivå og kjøpekraft kan nærmest ikke sammenlignes. Oxfam slapp i 2015 en studie som viser at de rikeste 10 prosentene av verdens befolkning slipper ut halvparten av globale utslipp, mens den fattigste halvparten av verdens befolkning slipper ut 10 prosent av utslippene. Forbruk, ulikhet og klimagassutslipp øker i takt med hverandre.

Det er likevel viktig å påpeke at det ikke er rike individer som bærer ansvaret for miljøkrisa. 20 fossile selskaper står for over en tredjedel av verdens karbonutslipp siden 1965. Dette er selskaper som både er statlig eide og private. Både individer og selskaper er fanget i et system som krever kvartalsrapportering på økonomisk vekst, for å sikre avkastning i form av flere materielle og økonomiske “goder”. Det er tydelig at vi har bygget et system som spiser opp seg selv. Per dags dato er det likevel ikke de rike som lider av egne handlinger, men de fattigste, både globalt og innenfor nasjonale landegrenser

Rike land har gjennom handelsavtaler tilrettelagt for at de selv kan bli enda rikere, mens andre forblir fattige. Opprettelsen av det “frie” verdensmarked har spilt en sentral rolle her. Ved å bruke vekst som et mål for velstand kan rike land vise BNP-muskler i det globale markedet, forsvare at man er mektig og riktig å investere i. Konsekvensene av det løpet er katastrofale for andre områder; diverse utslipp og miljøødeleggelser, svekket matsikkerhet og sult, og økte ulikheter og fattigdom. Til tross for den negative dominoeffekten, forsøkes det stadig å løse problemene skapt av dagens økonomiske system med det samme systemet. Konsekvensene både er, og vil være fatale. For det er ikke sånn at konsekvensene kommer en gang i framtida. De er her allerede. I form av vår tids største eksistensielle trussel; miljøkrisa - som vist gjennom tørkesommeren 2018, syklonen Idai, brannene i Amazonas og Australia. Men også i de hverdagslige krisene som sykepleieren som løper seg til utbrenthet på grunn av New Public Management, de unge som vil bli fiskere men ikke slipper til på grunn av kvotesystemet, andelen psykisk syke som øker på grunn av økt prestasjonspress eller klimaangst. Det er tydelig at vi må mer grunnleggende til verks, enn symptomdempende tiltak som vi ofte ser per nå.

Sosioøkonomiske forskjeller og grønn vekst

I dag eier de 26 rikeste i verden like mye som de fattigste 3,8 milliardene. I Storbritannia tar det 33 arbeidstimer for de rikeste«Når ulikhetene innad i stater øker og folk samtidig blir bedt om å redde klimaet gjennom forbrukermakt skapes et skille mellom de som har råd til å “bidra” i klimakampen og dem som ikke har råd til det.» topplederne å tjene like mye som den gjennomsnittlige arbeidstaker tjener i løpet av ett år.

Med andre ord, det økonomiske systemet har ført med seg enorme ulikheter og ressursutarming i en global skala. Når ulikhetene innad i stater øker og folk samtidig blir bedt om å redde klimaet gjennom forbrukermakt skapes et skille mellom de som har råd til å “bidra” i klimakampen og dem som ikke har råd til det. Tenk her “bærekraftig” matpapir til 70 kroner, økt bompengeavgift for de med privatbil i områder med dårlig kollektivtilbud, redusert avgift for elbil samtidig som vi har familier som ikke har råd til å kjøpe elbil. De gule vestene i Frankrike var et resultat av slik fremmedgjøring. Om man ikke har råd til å bidra i den markedsbaserte klimaløsningen, er man skyld i klimakrisa. Debatten polariseres, og tiltakene blir halvhjerta.

Så er det viktig å stille spørsmål ved om disse markedsbaserte bidragene i det hele tatt er løsninga på problemet? Kan grønn vekst tilby de radikale endringene vi trenger? Gjennom førti år med vekstjag har vi enda ikke sett bevis på dette. Vi bruker mennesker og natur som en innsatsfaktor for å drive økonomien framover, og tror at markedet og private hender er den mest effektive måten å fordele goder og ivareta miljøet på. Ideen om konkurranse og maksimering av egennytte gjennom individualisering for å sikre vekst, har gjennomsyret hele samfunnet. Dette fører, i stor grad, til individualisering av ansvar også i miljø- og klimasaken. Vi blir ikke tilbudt kollektive løsninger som faktisk monner. Det bygger igjen ned tilliten i samfunnet.

Fattigdomssyklus og villet politikk

Handelsavtaler legger opp til at handel er et mål i seg selv og at alle verdens ressurser kan erstattes med en annen - for eksempel erstattes drikkevann med penger fra Coca-Cola i India. Slik blir land fanget i en fattigdomssyklus som  råvareeksporterende land, uten mulighet for å bygge opp egen industri eller ivareta miljøet, og derfor heller ikke til å føre den utviklingen landet selv ønsker. Mange land har behov for å utvikle seg og få bukt med fattigdom, men det er ikke mulig uten råderett over egne naturressurser. Et viktig eksempel på dette er barnearbeidere i koboltgruver i DR Kongo, som bøter med livet for at rikes enorme akkumulering av«På lik linje som man har brukt politiske virkemidler for å opprette et “fritt” marked, må man bruke politiske virkemidler for å sikre en bærekraftig og rettferdig verden.» elbil og smarttelefon kan vedvare, i stedet for å kunne bygge opp næringer på egne premisser.

På lik linje som man har brukt politiske virkemidler for å opprette et “fritt” marked, må man bruke politiske virkemidler for å sikre en bærekraftig og rettferdig verden. Begge deler er villet politikk. Vi kan snu den villede politikken som vi nå ser en rekke negative konsekvenser av, til en politikk som fører med seg positive konsekvenser for alle. Gjennom å ta i bruk politiske virkemidler som regulering og forbud, tas kostnadene vekk fra miljø og mennesker, og tilrettelegger for gode liv i samsvar med miljøet. Ved å innføre kortere arbeidsdager vil vi få mer fritid, og vi kan leve saktere. Økte skatter på miljøskadelig aktivitet, økt inntektsskatt for de rikeste, og karbonskatt til fordeling vil redusere forbruket og tilrettelegge for at vi kan leve bedre med mindre. Samtidig sikrer det at produktene som lages har et reelt bærekraftig opphav og lages for å vare - ikke for å maksimere noen andres kortsiktige profitt.

Dagens økonomiske system legger opp til en fattigdomssyklus og miljøkrise på en og samme tid. Men det er ingen naturlov som sier at det må være sånn. Økonomi er politikk. Derfor trengs politisk vilje og verktøy til, for å snu skuta inn i et alternativt økonomisk system som gjør jobben som støttehjul for den bærekraftige og rettferdige verden vi faktisk trenger.

 

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

De siste 40 åra har vårt globale ressursforbruk firedoblet seg. Vi bruker nå 100 milliarder tonn materialer hvert år (!). Det er et gjennomsnitt på ca 13 tonn per person. Men vi har ikke alle det samme forbruket. Noen forbruker og slipper ut mer enn andre, og har dermed et større ansvar for miljøkrisa. Dette er de globale rike. OECD-landene har økt forbruket med 50 prosent mellom 1990-2008. Dette forbruket finner mye av sitt opphav i å beslaglegge landarealer og politisk handlingsrom i det globale Sør. Urettferdige handelsavtaler tømmer ressurslagrene til land i det globale Sør, samt fører med seg menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelser. Sånn sikres maksimalt forbruk til en billig penge i det “frie” markedet.

Inntekt, forbruk og klimagassutslipp

I Norge slipper hver enkelt av oss ut 8,3 tonn CO2 hvert år. I Malawi slippes det ut 0,1 tonn CO2 per person. Våre inntektsnivå og kjøpekraft kan nærmest ikke sammenlignes. Oxfam slapp i 2015 en studie som viser at de rikeste 10 prosentene av verdens befolkning slipper ut halvparten av globale utslipp, mens den fattigste halvparten av verdens befolkning slipper ut 10 prosent av utslippene. Forbruk, ulikhet og klimagassutslipp øker i takt med hverandre.

Det er likevel viktig å påpeke at det ikke er rike individer som bærer ansvaret for miljøkrisa. 20 fossile selskaper står for over en tredjedel av verdens karbonutslipp siden 1965. Dette er selskaper som både er statlig eide og private. Både individer og selskaper er fanget i et system som krever kvartalsrapportering på økonomisk vekst, for å sikre avkastning i form av flere materielle og økonomiske “goder”. Det er tydelig at vi har bygget et system som spiser opp seg selv. Per dags dato er det likevel ikke de rike som lider av egne handlinger, men de fattigste, både globalt og innenfor nasjonale landegrenser

Rike land har gjennom handelsavtaler tilrettelagt for at de selv kan bli enda rikere, mens andre forblir fattige. Opprettelsen av det “frie” verdensmarked har spilt en sentral rolle her. Ved å bruke vekst som et mål for velstand kan rike land vise BNP-muskler i det globale markedet, forsvare at man er mektig og riktig å investere i. Konsekvensene av det løpet er katastrofale for andre områder; diverse utslipp og miljøødeleggelser, svekket matsikkerhet og sult, og økte ulikheter og fattigdom. Til tross for den negative dominoeffekten, forsøkes det stadig å løse problemene skapt av dagens økonomiske system med det samme systemet. Konsekvensene både er, og vil være fatale. For det er ikke sånn at konsekvensene kommer en gang i framtida. De er her allerede. I form av vår tids største eksistensielle trussel; miljøkrisa - som vist gjennom tørkesommeren 2018, syklonen Idai, brannene i Amazonas og Australia. Men også i de hverdagslige krisene som sykepleieren som løper seg til utbrenthet på grunn av New Public Management, de unge som vil bli fiskere men ikke slipper til på grunn av kvotesystemet, andelen psykisk syke som øker på grunn av økt prestasjonspress eller klimaangst. Det er tydelig at vi må mer grunnleggende til verks, enn symptomdempende tiltak som vi ofte ser per nå.

Sosioøkonomiske forskjeller og grønn vekst

I dag eier de 26 rikeste i verden like mye som de fattigste 3,8 milliardene. I Storbritannia tar det 33 arbeidstimer for de rikeste«Når ulikhetene innad i stater øker og folk samtidig blir bedt om å redde klimaet gjennom forbrukermakt skapes et skille mellom de som har råd til å “bidra” i klimakampen og dem som ikke har råd til det.» topplederne å tjene like mye som den gjennomsnittlige arbeidstaker tjener i løpet av ett år.

Med andre ord, det økonomiske systemet har ført med seg enorme ulikheter og ressursutarming i en global skala. Når ulikhetene innad i stater øker og folk samtidig blir bedt om å redde klimaet gjennom forbrukermakt skapes et skille mellom de som har råd til å “bidra” i klimakampen og dem som ikke har råd til det. Tenk her “bærekraftig” matpapir til 70 kroner, økt bompengeavgift for de med privatbil i områder med dårlig kollektivtilbud, redusert avgift for elbil samtidig som vi har familier som ikke har råd til å kjøpe elbil. De gule vestene i Frankrike var et resultat av slik fremmedgjøring. Om man ikke har råd til å bidra i den markedsbaserte klimaløsningen, er man skyld i klimakrisa. Debatten polariseres, og tiltakene blir halvhjerta.

Så er det viktig å stille spørsmål ved om disse markedsbaserte bidragene i det hele tatt er løsninga på problemet? Kan grønn vekst tilby de radikale endringene vi trenger? Gjennom førti år med vekstjag har vi enda ikke sett bevis på dette. Vi bruker mennesker og natur som en innsatsfaktor for å drive økonomien framover, og tror at markedet og private hender er den mest effektive måten å fordele goder og ivareta miljøet på. Ideen om konkurranse og maksimering av egennytte gjennom individualisering for å sikre vekst, har gjennomsyret hele samfunnet. Dette fører, i stor grad, til individualisering av ansvar også i miljø- og klimasaken. Vi blir ikke tilbudt kollektive løsninger som faktisk monner. Det bygger igjen ned tilliten i samfunnet.

Fattigdomssyklus og villet politikk

Handelsavtaler legger opp til at handel er et mål i seg selv og at alle verdens ressurser kan erstattes med en annen - for eksempel erstattes drikkevann med penger fra Coca-Cola i India. Slik blir land fanget i en fattigdomssyklus som  råvareeksporterende land, uten mulighet for å bygge opp egen industri eller ivareta miljøet, og derfor heller ikke til å føre den utviklingen landet selv ønsker. Mange land har behov for å utvikle seg og få bukt med fattigdom, men det er ikke mulig uten råderett over egne naturressurser. Et viktig eksempel på dette er barnearbeidere i koboltgruver i DR Kongo, som bøter med livet for at rikes enorme akkumulering av«På lik linje som man har brukt politiske virkemidler for å opprette et “fritt” marked, må man bruke politiske virkemidler for å sikre en bærekraftig og rettferdig verden.» elbil og smarttelefon kan vedvare, i stedet for å kunne bygge opp næringer på egne premisser.

På lik linje som man har brukt politiske virkemidler for å opprette et “fritt” marked, må man bruke politiske virkemidler for å sikre en bærekraftig og rettferdig verden. Begge deler er villet politikk. Vi kan snu den villede politikken som vi nå ser en rekke negative konsekvenser av, til en politikk som fører med seg positive konsekvenser for alle. Gjennom å ta i bruk politiske virkemidler som regulering og forbud, tas kostnadene vekk fra miljø og mennesker, og tilrettelegger for gode liv i samsvar med miljøet. Ved å innføre kortere arbeidsdager vil vi få mer fritid, og vi kan leve saktere. Økte skatter på miljøskadelig aktivitet, økt inntektsskatt for de rikeste, og karbonskatt til fordeling vil redusere forbruket og tilrettelegge for at vi kan leve bedre med mindre. Samtidig sikrer det at produktene som lages har et reelt bærekraftig opphav og lages for å vare - ikke for å maksimere noen andres kortsiktige profitt.

Dagens økonomiske system legger opp til en fattigdomssyklus og miljøkrise på en og samme tid. Men det er ingen naturlov som sier at det må være sånn. Økonomi er politikk. Derfor trengs politisk vilje og verktøy til, for å snu skuta inn i et alternativt økonomisk system som gjør jobben som støttehjul for den bærekraftige og rettferdige verden vi faktisk trenger.

 

Skrevet av Hege Skarrud, leder for Spire.

De siste 40 åra har vårt globale ressursforbruk firedoblet seg. Vi bruker nå 100 milliarder tonn materialer hvert år (!). Det er et gjennomsnitt på ca 13 tonn per person. Men vi har ikke alle det samme forbruket. Noen forbruker og slipper ut mer enn andre, og har dermed et større ansvar for miljøkrisa. Dette er de globale rike. OECD-landene har økt forbruket med 50 prosent mellom 1990-2008. Dette forbruket finner mye av sitt opphav i å beslaglegge landarealer og politisk handlingsrom i det globale Sør. Urettferdige handelsavtaler tømmer ressurslagrene til land i det globale Sør, samt fører med seg menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelser. Sånn sikres maksimalt forbruk til en billig penge i det “frie” markedet.

Inntekt, forbruk og klimagassutslipp

I Norge slipper hver enkelt av oss ut 8,3 tonn CO2 hvert år. I Malawi slippes det ut 0,1 tonn CO2 per person. Våre inntektsnivå og kjøpekraft kan nærmest ikke sammenlignes. Oxfam slapp i 2015 en studie som viser at de rikeste 10 prosentene av verdens befolkning slipper ut halvparten av globale utslipp, mens den fattigste halvparten av verdens befolkning slipper ut 10 prosent av utslippene. Forbruk, ulikhet og klimagassutslipp øker i takt med hverandre.

Det er likevel viktig å påpeke at det ikke er rike individer som bærer ansvaret for miljøkrisa. 20 fossile selskaper står for over en tredjedel av verdens karbonutslipp siden 1965. Dette er selskaper som både er statlig eide og private. Både individer og selskaper er fanget i et system som krever kvartalsrapportering på økonomisk vekst, for å sikre avkastning i form av flere materielle og økonomiske “goder”. Det er tydelig at vi har bygget et system som spiser opp seg selv. Per dags dato er det likevel ikke de rike som lider av egne handlinger, men de fattigste, både globalt og innenfor nasjonale landegrenser

Rike land har gjennom handelsavtaler tilrettelagt for at de selv kan bli enda rikere, mens andre forblir fattige. Opprettelsen av det “frie” verdensmarked har spilt en sentral rolle her. Ved å bruke vekst som et mål for velstand kan rike land vise BNP-muskler i det globale markedet, forsvare at man er mektig og riktig å investere i. Konsekvensene av det løpet er katastrofale for andre områder; diverse utslipp og miljøødeleggelser, svekket matsikkerhet og sult, og økte ulikheter og fattigdom. Til tross for den negative dominoeffekten, forsøkes det stadig å løse problemene skapt av dagens økonomiske system med det samme systemet. Konsekvensene både er, og vil være fatale. For det er ikke sånn at konsekvensene kommer en gang i framtida. De er her allerede. I form av vår tids største eksistensielle trussel; miljøkrisa - som vist gjennom tørkesommeren 2018, syklonen Idai, brannene i Amazonas og Australia. Men også i de hverdagslige krisene som sykepleieren som løper seg til utbrenthet på grunn av New Public Management, de unge som vil bli fiskere men ikke slipper til på grunn av kvotesystemet, andelen psykisk syke som øker på grunn av økt prestasjonspress eller klimaangst. Det er tydelig at vi må mer grunnleggende til verks, enn symptomdempende tiltak som vi ofte ser per nå.

Sosioøkonomiske forskjeller og grønn vekst

I dag eier de 26 rikeste i verden like mye som de fattigste 3,8 milliardene. I Storbritannia tar det 33 arbeidstimer for de rikeste topplederne å tjene like mye som den gjennomsnittlige arbeidstaker tjener i løpet av ett år.

«Når ulikhetene innad i stater øker og folk samtidig blir bedt om å redde klimaet gjennom forbrukermakt skapes et skille mellom de som har råd til å “bidra” i klimakampen og dem som ikke har råd til det.»Med andre ord, det økonomiske systemet har ført med seg enorme ulikheter og ressursutarming i en global skala. Når ulikhetene innad i stater øker og folk samtidig blir bedt om å redde klimaet gjennom forbrukermakt skapes et skille mellom de som har råd til å “bidra” i klimakampen og dem som ikke har råd til det. Tenk her “bærekraftig” matpapir til 70 kroner, økt bompengeavgift for de med privatbil i områder med dårlig kollektivtilbud, redusert avgift for elbil samtidig som vi har familier som ikke har råd til å kjøpe elbil. De gule vestene i Frankrike var et resultat av slik fremmedgjøring. Om man ikke har råd til å bidra i den markedsbaserte klimaløsningen, er man skyld i klimakrisa. Debatten polariseres, og tiltakene blir halvhjerta.

Så er det viktig å stille spørsmål ved om disse markedsbaserte bidragene i det hele tatt er løsninga på problemet? Kan grønn vekst tilby de radikale endringene vi trenger? Gjennom førti år med vekstjag har vi enda ikke sett bevis på dette. Vi bruker mennesker og natur som en innsatsfaktor for å drive økonomien framover, og tror at markedet og private hender er den mest effektive måten å fordele goder og ivareta miljøet på. Ideen om konkurranse og maksimering av egennytte gjennom individualisering for å sikre vekst, har gjennomsyret hele samfunnet. Dette fører, i stor grad, til individualisering av ansvar også i miljø- og klimasaken. Vi blir ikke tilbudt kollektive løsninger som faktisk monner. Det bygger igjen ned tilliten i samfunnet.

Fattigdomssyklus og villet politikk

Handelsavtaler legger opp til at handel er et mål i seg selv og at alle verdens ressurser kan erstattes med en annen - for eksempel erstattes drikkevann med penger fra Coca-Cola i India. Slik blir land fanget i en fattigdomssyklus som  råvareeksporterende land, uten mulighet for å bygge opp egen industri eller ivareta miljøet, og derfor heller ikke til å føre den utviklingen landet selv ønsker. Mange land har behov for å utvikle seg og få bukt med fattigdom, men det er ikke mulig uten råderett over egne naturressurser. Et viktig eksempel på dette er barnearbeidere i koboltgruver i DR Kongo, som bøter med livet for at rikes enorme akkumulering av«På lik linje som man har brukt politiske virkemidler for å opprette et “fritt” marked, må man bruke politiske virkemidler for å sikre en bærekraftig og rettferdig verden.» elbil og smarttelefon kan vedvare, i stedet for å kunne bygge opp næringer på egne premisser.

På lik linje som man har brukt politiske virkemidler for å opprette et “fritt” marked, må man bruke politiske virkemidler for å sikre en bærekraftig og rettferdig verden. Begge deler er villet politikk. Vi kan snu den villede politikken som vi nå ser en rekke negative konsekvenser av, til en politikk som fører med seg positive konsekvenser for alle. Gjennom å ta i bruk politiske virkemidler som regulering og forbud, tas kostnadene vekk fra miljø og mennesker, og tilrettelegger for gode liv i samsvar med miljøet. Ved å innføre kortere arbeidsdager vil vi få mer fritid, og vi kan leve saktere. Økte skatter på miljøskadelig aktivitet, økt inntektsskatt for de rikeste, og karbonskatt til fordeling vil redusere forbruket og tilrettelegge for at vi kan leve bedre med mindre. Samtidig sikrer det at produktene som lages har et reelt bærekraftig opphav og lages for å vare - ikke for å maksimere noen andres kortsiktige profitt.

Dagens økonomiske system legger opp til en fattigdomssyklus og miljøkrise på en og samme tid. Men det er ingen naturlov som sier at det må være sånn. Økonomi er politikk. Derfor trengs politisk vilje og verktøy til, for å snu skuta inn i et alternativt økonomisk system som gjør jobben som støttehjul for den bærekraftige og rettferdige verden vi faktisk trenger.