Naturen i mainstream økonomisk teori

Marie Storli er leder for Rethinking Economics Norge. Hun er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, hvor hun leverte sin masteroppgave om klimaøkonomi på tampen av 2019. Marie startet sin karriere i miljøbevegelsen i ung alder, og det var dette engasjementet som ledet henne til økonomistudiene.

Når vårt moderne samfunn ødelegger naturen, enten ved å erstatte naturområder med urban bebyggelse eller å slippe ut giftige avfallsstoffer, sies det ofte at det er av økonomiske hensyn. Men hvordan kan det være økonomisk å ødelegge naturen? Kan det virkelig være økonomisk gunstig å ødelegge livsgrunnlaget og matfatet?

Økonomi er en relativt ung vitenskap. Ordet økonomi kommer fra gresk oikos - som betyr hus - og nomos - som betyr lov. Sammen betyr de noe i nærheten av husholdning. I dag defineres økonomi vanligvis som studien av bruk og fordeling av knappe ressurser (Robbins, 1935), mens tidligere økonomer har vært mer opptatt
av hva som skaper velstand, eller mer generelt av systemer for produksjon, distribusjon og forbruk. Mange tenker på Adam Smith som økonomifagets far, men økonomifaget har forandret seg mye siden den gang. De klassiske økonomene, som Smith, Marx og Ricardo, definerte tre kategorier produksjonsfaktorer. De inkluderte naturressursen land i sin analyse, i tillegg til kapital og arbeidskraft. Dette fordi land var en begrenset ressurs i Storbritannia på denne tiden.

Gradvis endret denne begrensningen seg. Med den industrielle revolusjonen og globaliseringen som fulgte kom tilgang på land og andre naturressurser fra andre deler av verden, som Storbritannia og Europa forøvrig visste å benytte seg av. De økonomiske forut-setningene forandret seg altså, og kapitalbegrepet skulle over tid komme til å inkludere land og naturressurser, i hvert fall implisitt. Gradvis ble kapital oftere og oftere brukt om alt annet enn arbeids-kraft som bidrar til produksjonen. I dag bruker de vanligste øko-nomiske modellene kun to faktorer, kapital og arbeidskraft.

Siden naturressurser plutselig kunne hentes ut fra andre deler av verden, var det ikke lengre den avgjørende faktoren for økonomisk vekst. Fra den industrielle revolusjonen og fram til vår tid har men-neskeskapt kapital vært den begrensende produksjonsfaktoren, fordi naturens goder og tjenester har vært tilgjengelig for oss i overflod. Det betyr at økt produksjon og produktivitetsvekst først og fremst har hengt sammen med investeringer i menneskeskapt kapital, som maskiner og teknologi (Goodland og Daly, 1992). Dette reflekteres i at de økonomiske teoriene som er utviklet i denne perioden legger spesiell vekt på kapital, og i stor grad igno-rerer naturens påvirkning på økonomien. Et illustrerende eksempel her er når Robert Solow, hvis bidrag har vært svært formende for moderne makroøkonomisk teori, konkluderer med at «the world can, in effect, get along without natural resources.» (Solow, 1974).

«Siden midten av det forrige århundret har det vokst fram en betydelig kritikk av måten mainstream økonomi ser på naturen.»Det finnes likevel økonomer som framhever naturens bidrag til økonomien, eller økonomiens avhengighet av naturen. Siden midten av det forrige århundret har det vokst fram en betydelig kritikk av måten mainstream økonomi ser på naturen. Økologisk økonomi er en hel fagretning innenfor økonomi som tar utgangspunkt i at naturen legger grunnlaget for all økonomisk produk-sjon. Det finnes også en ny retning innenfor mainstream økono-misk teori, som kalles miljøøkonomi. Dette teoretiske rammeverket bygger på en implisitt forutsetning om at de økonomiske prosess-ene foregår uavhengig av naturen.

Når naturen tas inn i økonomiske analyser i dag er det som regel i form av naturkapital. Det er vanlig å definere naturkapital som den beholdningen av natur som gir opphav til et bredt spekter med goder og tjenester, som fruktbart jordsmonn, tilgang på frisk luft, og så videre (Pearce og Barbier, 2000). I dag finnes det, innenfor mainstream økonomisk teori, en rekke modeller som betrakter naturkapital som en av økonomiens produksjonsfaktorer. I disse modellene må man anta noe om bytteforholdet mellom natur-kapital og menneskeskapt kapital. Det vil si, i hvilken grad kan vi erstatte naturressurser eller naturtjenester med ting vi selv prod-userer. Det er herfra skillelinjen mellom svak og sterk bærekraft kommer. Svak bærekraft innebærer at det er enkelt å substituere naturkapital med menneskeskapt kapital -og altså at naturen kan fungere fint uten naturressurser. Sterk bærekraft legger til grunn at naturens goder og tjenester ikke kan erstattes av menneskelig kapital og teknologi. Dette er en pågående diskusjon«Når vi forurenser, hogger ned, eller på andre måter ødelegger natur, reduseres både kvalitet og kvantitet på de tjenestene naturen gir oss.» innad, men det som er sikkert er at naturen er på vei tilbake inn i økonomisk teori.

Og det skulle bare mangle. Vi har nå kommet dit at tilgangen og kvaliteten til slike naturressurser og -tjenester avgjøres av menneskelig aktivitet. Når vi forurenser, hogger ned, eller på andre måter øde-legger natur, reduseres både kvalitet og kvantitet på de tjenestene naturen gir oss. Ettersom naturen og dens ressurser blir knappere, er det selvfølgelig at naturen kommer tilbake som i de økonomiske analysene.

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Skrevet av Marie Storli, leder for Rethinking Economics Norge.

Når vårt moderne samfunn ødelegger naturen, enten ved å erstatte naturområder med urban bebyggelse eller å slippe ut giftige avfallsstoffer, sies det ofte at det er av økonomiske hensyn. Men hvordan kan det være økonomisk å ødelegge naturen? Kan det virke-lig være økonomisk gunstig å ødelegge livsgrunn-laget og matfatet?

Økonomi er en relativt ung vitenskap. Ordet økonomi kommer fra gresk oikos - som betyr hus - og nomos - som betyr lov. Sammen betyr de noe i nærheten av husholdning. I dag defineres økonomi vanligvis som studien av bruk og fordeling av knappe ressurser (Robbins, 1935), mens tidligere økonomer har vært mer opptatt av hva som skaper velstand, eller mer generelt av systemer for produksjon, distribusjon og forbruk. Mange tenker på Adam Smith som økono-mifagets far, men økonomifaget har forandret seg mye siden den gang. De klassiske økonomene, som Smith, Marx og Ricardo, definerte tre kategorier produksjonsfaktorer. De inkluderte naturressursen land i sin analyse, i tillegg til kapital og arbeidskraft. Dette fordi land var en begrenset ressurs i Storbri-tannia på denne tiden.

Gradvis endret denne begrensningen seg. Med den industrielle revolusjonen og globaliseringen som fulgte kom tilgang på land og andre naturressurser fra andre deler av verden, som Storbritannia og Europa forøvrig visste å benytte seg av. De økono-miske forutsetningene forandret seg altså, og kap-italbegrepet skulle over tid komme til å inkludere land og naturressurser, i hvert fall implisitt. Gradvis ble kapital oftere og oftere brukt om alt annet enn arbeidskraft som bidrar til produksjonen. I dag bruker de vanligste økonomiske modellene kun to faktorer, kapital og arbeidskraft.

Siden naturressurser plutselig kunne hentes ut fra andre deler av verden, var det ikke lengre den avgjørende faktoren for økonomisk vekst. Fra den industrielle revolusjonen og fram til vår tid har menneskeskapt kapital vært den begrensende pro-duksjonsfaktoren, fordi naturens goder og tjenester har vært tilgjengelig for oss i overflod. Det betyr at økt produksjon og produktivitetsvekst først og fremst har hengt sammen med investeringer i menneskeskapt kapital, som maskiner og teknologi (Goodland og Daly, 1992). Dette reflekteres i at de økonomiske teoriene som er utviklet i denne perio-den legger spesiell vekt på kapital, og i stor grad ignorerer naturens påvirkning på økonomien. Et illustrerende eksempel her er når Robert Solow,
hvis bidrag har vært svært formende for moderne makroøkonomisk teori, konkluderer med at «the world can, in effect, get along without natural resources.» (Solow, 1974).

«Siden midten av det forrige århundret har det vokst fram en betydelig kritikk av måten mainstream økonomi ser på naturen.»Det finnes likevel økonomer som framhever natur-ens bidrag til økonomien, eller økonomiens av-hengighet av naturen. Siden midten av det forrige århundret har det vokst fram en betydelig kritikk av måten mainstream økonomi ser på naturen. Økologisk økonomi er en hel fagretning innenfor økonomi som tar utgangspunkt i at naturen legger grunnlaget for all økonomisk produksjon. Det finnes også en ny retning innenfor mainstream økonomisk teori, som kalles miljøøkonomi. Dette teoretiske rammeverket bygger på en implisitt forutsetning
om at de økonomiske prosessene foregår uavhengig av naturen.

Når naturen tas inn i økonomiske analyser i dag er det som regel i form av naturkapital. Det er vanlig å definere naturkapital som den beholdningen av natur som gir opphav til et bredt spekter med goder og tjenester, som fruktbart jordsmonn, tilgang på frisk luft, og så videre (Pearce og Barbier, 2000).
I dag finnes det, innenfor mainstream økonomisk teori, en rekke modeller som betrakter naturkapital som en av økonomiens produksjonsfaktorer. I disse modellene må man anta noe om bytteforholdet mellom naturkapital og menneskeskapt kapital. Det vil si, i hvilken grad kan vi erstatte naturressurser eller naturtjenester med ting vi selv produserer. Det er herfra skillelinjen mellom svak og sterk bærekraft kommer. Svak bærekraft innebærer at det er enkelt«Når vi forurenser, hogger ned, eller på andre måter ødelegger natur, reduseres både kvalitet og kvantitet på de tjenestene naturen gir oss.» å substituere naturkapital med menneskeskapt kapital -og altså at naturen kan fungere fint uten naturressurser. Sterk bærekraft legger til grunn at naturens goder og tjenester ikke kan erstattes av menneskelig kapital og teknologi. Dette er en pågående diskusjon innad, men det som er sikkert er at naturen er på vei tilbake inn i økonomisk teori.

Og det skulle bare mangle. Vi har nå kommet dit at tilgangen og kvaliteten til slike naturressurser og -tjenester avgjøres av menneskelig aktivitet. Når vi forurenser, hogger ned, eller på andre måter ødeleg-ger natur, reduseres både kvalitet og kvantitet på de tjenestene naturen gir oss. Ettersom naturen og dens ressurser blir knappere, er det selvfølgelig at naturen kommer tilbake som i de økonomiske analysene.

Når vårt moderne samfunn ødelegger naturen, enten ved å erstatte natur-områder med urban bebyggelse eller å slippe ut giftige avfallsstoffer, sies det ofte at det er av økonomiske hensyn. Men hvordan kan det være økonomisk å ødelegge naturen? Kan det virkelig være økonomisk gunstig å ødelegge livsgrunn-laget og matfatet?

Økonomi er en relativt ung vitenskap. Ordet økonomi kommer fra gresk oikos - som betyr hus - og nomos - som betyr lov. Sammen betyr de noe i nærheten av husholdning. I dag defineres økonomi vanligvis som studien av bruk og fordeling av knappe ressurser (Robbins, 1935), mens tidligere økonomer har vært mer opptatt av hva som skaper velstand, eller mer generelt av systemer for prod-uksjon, distribusjon og forbruk. Mange tenker på Adam Smith som økono-mifagets far, men økonomifaget har forandret seg mye siden den gang. De klassiske økonomene, som Smith, Marx og Ricardo, definerte tre kategorier produksjonsfaktorer. De inkluderte natur-ressursen land i sin analyse, i tillegg til kapital og arbeidskraft. Dette fordi land var en begrenset ressurs i Storbritannia på denne tiden.

Gradvis endret denne begrensningen seg. Med den industrielle revolusjonen og globaliseringen som fulgte kom tilgang på land og andre naturressurser fra andre deler av verden, som Storbri-tannia og Europa forøvrig visste å benytte seg av. De økonomiske forutset-ningene forandret seg altså, og kapital-begrepet skulle over tid komme til å inkludere land og naturressurser, i hvert fall implisitt. Gradvis ble kapital oftere og oftere brukt om alt annet enn arbeids-kraft som bidrar til produksjonen. I dag bruker de vanligste økonomiske modellene kun to faktorer, kapital og arbeidskraft.

Siden naturressurser plutselig kunne hentes ut fra andre deler av verden, var det ikke lengre den avgjørende faktoren for økonomisk vekst. Fra den industrielle revolusjonen og fram til vår tid har menneskeskapt kapital vært den begren-sende produksjonsfaktoren, fordi natur-ens goder og tjenester har vært tilgjen-gelig for oss i overflod. Det betyr at økt produksjon og produktivitetsvekst først og fremst har hengt sammen med investeringer i menneskeskapt kapital, som maskiner og teknologi (Goodland og Daly, 1992). Dette reflekteres i at de økonomiske teoriene som er utviklet i denne perioden legger spesiell vekt på kapital, og i stor grad ignorerer naturens påvirkning på økonomien. Et illustre-rende eksempel her er når Robert Solow, hvis bidrag har vært svært formende for moderne makroøkonomisk teori, konkluderer med at «the world can, in effect, get along without natural resources.» (Solow, 1974).

«Siden midten av det forrige århundret har det vokst fram en betydelig kritikk av måten mainstream økonomi ser på naturen.»Det finnes likevel økonomer som fram-hever naturens bidrag til økonomien, eller økonomiens avhengighet av naturen. Siden midten av det forrige århundret har det vokst fram en betydelig kritikk av måten mainstream økonomi ser på naturen. Økologisk økonomi er en hel fagretning innenfor økonomi som tar utgangspunkt i at naturen legger grunn-laget for all økonomisk produksjon. Det finnes også en ny retning innenfor main-stream økonomisk teori, som kalles miljøøkonomi. Dette teoretiske ramme-verket bygger på en implisitt forutsetning om at de økonomiske prosessene fore-går uavhengig av naturen.

Når naturen tas inn i økonomiske ana-lyser i dag er det som regel i form av naturkapital. Det er vanlig å definere naturkapital som den beholdningen av natur som gir opphav til et bredt spekter med goder og tjenester, som fruktbart jordsmonn, tilgang på frisk luft, og så videre (Pearce og Barbier, 2000). I dag finnes det, innenfor mainstream øko-nomisk teori, en rekke modeller som betrakter naturkapital som en av økono-miens produksjonsfaktorer. I disse modellene må man anta noe om bytte-forholdet mellom naturkapital og men-neskeskapt kapital. Det vil si, i hvilken grad kan vi erstatte naturressurser eller naturtjenester med ting vi selv produserer. Det er herfra skillelinjen mellom svak og sterk bærekraft kommer. Svak bærekraft innebærer at det er enkelt å substituere naturkapital med menneskeskapt kapital -og altså at naturen kan fungere fint uten naturres-surser. Sterk bærekraft legger til grunn at naturens goder og tjenester ikke kan erstattes av menneskelig kapital og teknologi. Dette er en pågående diskusjon«Når vi forurenser, hogger ned, eller på andre måter ødelegger natur, reduseres både kvalitet og kvantitet på de tjenestene naturen gir oss.» innad, men det som er sikkert er at naturen er på vei tilbake inn i økonomisk teori.

Og det skulle bare mangle. Vi har nå kommet dit at tilgangen og kvaliteten
til slike naturressurser og -tjenester av-gjøres av menneskelig aktivitet. Når vi forurenser, hogger ned, eller på andre måter ødelegger natur, reduseres både kvalitet og kvantitet på de tjenestene naturen gir oss. Ettersom naturen og dens ressurser blir knappere, er det selvfølgelig at naturen kommer tilbake som i de økonomiske analysene.