Nyliberalisme og økologiske ødeleggelser

Dette er et utdrag fra Linn Stalsbergs bok «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» utgitt av Forlaget Manifest i 2019.

Linn Stalsberg er en norsk forfatter, skribent og journalist. Hun har blant annet skrevet boka  «Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land.». Høsten 2019 ga hun ut boka «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» (Foto av Eivind Volder Rutle)

For å forstå nyliberalisme må du forstå noe grunnleggende om kapitalismen. Nyliberalisme er kapitalisme, men den er vår tids kapitalisme. Nyliberalismen er en variant av kapitalismen som har egne typiske trekk som kjennetegner det økonomiske og politiske systemet de siste 40 årene. Derfor kan vi like godt si at vi lever i en kapitalistisk tid, som i en nyliberal tid. Men jeg ønsker i denne boken å understreke at kapitalismen er foranderlig, at den har tatt en nyliberal form, og at dette ikke er tilfeldig, men sterkt villet av folk som har drevet denne utviklingen frem. Nyliberalisme er både kapitalisme som vi kjenner den, men også noe helt nytt, samtidig.

(...)

Sammenhengen mellom nyliberalisme og miljøkatastrofe (...) åpner for minst tre spørsmål: 1. Hva sier nyliberalismen som ideologi om naturen? 2. Er det mulig å hindre ødeleggelser av jorden uten samtidig å endre det økonomiske systemet? 3. Er vi i så fall i nærheten av å endre det økonomiske systemet i dag?

Svarene er: Ingenting, nei og nei.

Spørsmålet om nyliberalismens forhold til naturen utfordrer oss. For lenge forholdt verken de som ønsker mer marked, eller de som kritiserer ønsket om mer marked, seg til spørsmål om natur eller klima. Nyliberalisme har vært diskutert som økonomi og som politikk, og til nød psykologi, men nå må vi ta det til neste nivå: Hvor passer naturens bærekraft inn, både hos forkjemperne og hos kritikerne?

En vekstøkonomi kan aldri forenes med naturens klare begrensninger på areal, arter, rent vann og ressurser. Det er opplagt. Likevel danderer vi de fleste samtaler utenpå denne sannheten, fordi den er både vond og vanskelig å begi seg inn på.

Allerede i 1944 spurte Karl Polanyi: Hvilken mekanisme var det som gjorde at den gamle samfunnsveven ble ødelagt og forsøkt erstattet med en ny og lite levedyktig forening av mennesker og natur? Hvordan kom vi hit, at vi ble i stand til å godta enhver samfunnsmessig følge av det økonomiske fremskrittet? For det er her vi står i dag, fremdeles, at vi godtar nyliberalismens krav om vekst og lar markedsmakt trumfe naturens behov for grenser, avstand og beskyttelse. Ja visst skjer det en og annen miljøforbedring og et og annet politisk vedtak i positiv retning. Men det store bildet er skremmende og deprimerende: Enn så lenge virker det som om menneskene med selvfølge lar markedet få forrang foran miljøet. Men tanken om evig økonomisk vekst går rett og slett ikke i hop med realiteten i en begrenset klode. Hvorfor lar vi dette likevel skje? Kan en del av forklaringen være at vi er så integrert i systemet som er en pådriver bak markedet, at vi ikke evner å se, tolke eller stanse det, fordi det virker, vel, helt naturlig?

«Vi trodde naturen var en utømmelig kilde til bruk, forbruk og velstand. At vi hadde full kontroll over den.»Kullet, som nå er en av våre verste fiender, var under industrialismen en velsignelse som lettet levekårene til uendelig mange mennesker. I dag er det lett å være etterpåklok og se at menneskets ønske om å være herre over naturen har gått over styr; at vi ble overmodige og overmektige etter hvert. Vi trodde naturen var en utømmelig kilde til bruk, forbruk og velstand. At vi hadde full kontroll over den.

Nå er sirkelen nær sluttet: Vi er igjen på randen av å måtte innordne oss naturens luner som kommer som konsekvens av at vi en gang forsøkte å unngå dem. Økologiske kriser og klimaendringer kan igjen sette oss sjakk matt i møte med naturkreftene. Den eneste måten å unngå et så dramatisk tap på er å ta dramatiske økonomiske grep, nå.

(...)

Selvsagt er det slik at det ikke er din og min skyld at vi har havnet i dette uføret. Det er kapitalismen og kapitalismens konkurranse mellom stater og mellom konserner som bærer skylden, og som fortsetter denne rovdriften. Bør ikke da skammen over de store ødeleggelsene i større grad bæres av politikere og næringsliv som i mange tiår, og selv i dag med all kunnskapen vi har, fortsetter å presse på for å skvise enda mer ut av en naturresurs? Eller oppfordrer oss til å forbruke, fordi det er sånn vi bevarer velferdsstaten?

(...)

For vi kan ikke legge alt ansvar på enkeltmennesket, selv om det er typisk nyliberalt å gjøre nettopp det. Vi kan ikke begynne å jobbe deltid fordi resten av dagen må brukes til å være en bevisst forbruker som sjekker hvor hver gulrot og hver sokk produseres. Vi har ikke sjans, dette ansvaret må tas overordnet, men det gjøres ikke i dag. Også her, som i så mye annet, er ansvaret i stor grad overlatt til hver og en av oss.

Problemet med kritikk av vekst er at økonomisk vekst har gitt mange mennesker i verden bedre liv og høyere materiell velstand. Når vi produserer mer og økonomien vokser og dette fordeles noenlunde, så er det mange som løftes oppover i velstand. Betyr kritikk av vekst at vi ikke unner andre denne muligheten? Diskusjonen av vekst må være tveegget. Vi er moralsk forpliktet til å ha et tvisyn og til å ri minst to hester mot målet. Vi må på én side problematisere hele ideen om vekst og spørre oss om ikke noen grupper arbeidere nå har høy nok lønn, og tørre utfordre både venstreside og fagbevegelse på: Hva skal disse som har mer enn nok, med enda mer? Kan det være annet enn lønn som gjør det interessant å jobbe? Som mer medbestemmelse, eller mer fritid, eller å snu arbeidet mot mer bærekraftighet?

Men på den annen side: Vi har i verden folk som jobber på liksom-lønn, umulig å leve av, på tross av arbeidsdager som er mye lengre enn våre. Og vi har folk som har en lønn å leve med, men den er bare så vidt mulig å leve av, slik at å eie bolig, dra på ferie, kjøpe nye klær, ha en konsertopplevelse eller medlemskap i fagbevegelsen er utenfor økonomisk rekkevidde. Dette vet vi gjelder en del arbeidsinnvandrere fra Europa, for eksempel. Vi må ikke glemme alle disse som faktisk trenger vekst, for da glemmer vi samtidig det viktige klasseperspektivet når vi skal snakke om å stanse økonomisk vekst. Vi må skatte dem som har mest, mer og fordele overskudd fra bedrifter og staten helt annerledes enn i dag.

Disse to kampene, for rettferdighet og i klassekamp på én side og for natur og mot vekst på den andre, må kjempes parallelt. Ved å kjempe disse to kampene samtidig utfordrer man dobbelt dagens urettferdige og ødeleggende økonomiske modell, som begge skanser vil ha alt å tjene på til slutt. Kjemper vi klassekampen, kjemper vi også miljøkampen, og en sterk og direkte kritikk fra fagbevegelsen mot nyliberalismen ville vært et fint sted å begynne.

Mens vi håper på og jobber for et annet økonomisk system, er det endringer som kan skje parallelt, og innenfor dagens system, dersom det er vilje til det. For at vi skal klare å ta skikkelig grep om situasjonen og lette litt på sorgen, trenger vi reguleringer ovenfra. Få røykere tok hensyn til de andre gjestene på puben, eller de ansatte der, før det kom en lov som sa de skulle gjøre det. Vi har fremdeles overvåkningskameraer og trafikkpoliti som berettiget straffer oss når vi kjører for fort, selv om vi vet at andre, eller våre «Jeg tror ikke at individuell forbrukermakt kan redde jordkloden. Det må fellesskapsløsninger til.»egne barn, kan dø på grunn av fartslysten. Jeg tror ikke at individuell forbrukermakt kan redde jordkloden. Det må fellesskapsløsninger til. Det betyr ikke at hver og en av oss ikke også må ta ansvar, for våre private valg kan gi tydelige signal til politikerne om at vi ønsker begrensninger og endringer i levemåten vår. Likevel: Vi mennesker vet ikke alltid vårt eget beste, og de færreste av oss klarer å leve rene og ranke gjennom enhver hektisk hverdag. Vi trenger hjelp gjennom reguleringer, lover, bestemmelser, forbud. Gi hver husstand én flyreise i året. Bygg ned Gardermoen. Forby oljeleting. Subsidier elbiler, elsykler og kollektivtransport massivt. Sett grenser for hvor store hytter og hus vi kan bygge, få vekk cruiseskipene som ødelegger fjordene våre. Stans utbygging av store kjøpesentre på matjord, som visst kan gi sårt trengte arbeidsplasser her og nå, men som på sikt kan gjøre at vi ikke klarer å dyrke maten vi faktisk trenger for å leve. Sånne ting er politikerne faktisk nødt til å gjøre. Forby. Lag regler. Bestem. Ta grep.

Endringer i økonomi og levemåte av hensyn til økologien kan gi oss nye friheter. For eksempel sekstimers arbeidsdag eller firedagers arbeidsuke. Med det kunne vi også fått mer tid til å velge miljø, som å reise kollektivt fremfor å bruke bil. Mange, særlig barnefamilier, lever i en tidsklemme, og samme hvordan man vrir og vender på det: For de aller fleste går alt mye raskere med bil, og det teller når hvert minutt teller. Å leve miljøvennlig er å leve langsommere. Det kan komme til å gi hverdagene en dypere klang og en annen verdi. Å lage mat fra bunnen av. Å reparere klær. Å dyrke selv. Dagens takt er ikke skapt for dette, det er hektisk og halvfabrikata som er tidens tone. Den britiske tenketanken Autonomy konkluderte i mai 2019 med at arbeidsfolk i hele Europa i fremtiden må redusere arbeidsdagen dramatisk nettopp av hensynet til klima. Vi må ned i nitimersuken (!), foreslår tenketanken for å understreke hvor alvorlig situasjonen er, og hvor grunnleggende vi må endre levemåte (2).

De alle fleste av oss kan vinne på nye regler på vei mot et klimavennlig samfunn. For eksempel, ved å regulere størrelsen på hytter og hus blir mange flere hytter og hus innenfor økonomisk rekkevidde for oss alle sammen, og nærferie kan føles mer fristende for flere. Bygg mye luftigere mellom leilighetene i byene, så borettslag kan få plass til drivhus og hageflekker og epletrær, og hva med noen høner? Da har man heller ikke dette behovet for å komme seg vekk fra det trange og mørke når man har fri, men kan ta med pikniken til bakgårdens grønne hage. Hvis det blir begrensninger på å fly, for alle, vil det føles rettferdig og riktig, og man kan glede seg over den lovlige langturen man kan ta. Vi skal være åpne for at endringer kan være utvidende for livene våre og ikke begrensende. Hvis vi klarer å holde fast i slike ting, føles klimakampen plutselig offensiv, på vei mot noe nytt og bedre, og ikke bare defensiv, der vi kjemper for å holde igjen. En stor del av denne kampen vil handle om å endre det dominerende økonomiske systemet, og selv om det per nå føles som flere lysår unna å få til, kan den galopperende klimakrisen fremskynde endringer vi ikke klarer å forestille oss i dag.

 

 

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Skrevet av Linn Stalsberg, forfatter, skribent og journalist.

For å forstå nyliberalisme må du forstå noe grunnleggende om kapitalismen. Nyliberalisme er kapitalisme, men den er vår tids kapitalisme. Nyliberalismen er en variant av kapitalismen som har egne typiske trekk som kjennetegner det økonomiske og politiske systemet de siste 40 årene. Derfor kan vi like godt si at vi lever i en kapitalistisk tid, som i en nyliberal tid. Men jeg ønsker i denne boken å understreke at kapitalismen er foranderlig, at den har tatt en nyliberal form, og at dette ikke er tilfeldig, men sterkt villet av folk som har drevet denne utviklingen frem. Nyliberalisme er både kapitalisme som vi kjenner den, men også noe helt nytt, samtidig.

(...)

Sammenhengen mellom nyliberalisme og miljøkatastrofe (...) åpner for minst tre spørsmål: 1. Hva sier nyliberalismen som ideologi om naturen? 2. Er det mulig å hindre ødeleggelser av jorden uten samtidig å endre det økonomiske systemet? 3. Er vi i så fall i nærheten av å endre det økonomiske systemet i dag?

Svarene er: Ingenting, nei og nei.

Spørsmålet om nyliberalismens forhold til naturen utfordrer oss. For lenge forholdt verken de som ønsker mer marked, eller de som kritiserer ønsket om mer marked, seg til spørsmål om natur eller klima. Nyliberalisme har vært diskutert som økonomi og som politikk, og til nød psykologi, men nå må vi ta det til neste nivå: Hvor passer naturens bærekraft inn, både hos forkjemperne og hos kritikerne?

En vekstøkonomi kan aldri forenes med naturens klare begrensninger på areal, arter, rent vann og ressurser. Det er opplagt. Likevel danderer vi de fleste samtaler utenpå denne sannheten, fordi den er både vond og vanskelig å begi seg inn på.

Allerede i 1944 spurte Karl Polanyi: Hvilken mekanisme var det som gjorde at den gamle samfunnsveven ble ødelagt og forsøkt erstattet med en ny og lite levedyktig forening av mennesker og natur? Hvordan kom vi hit, at vi ble i stand til å godta enhver samfunnsmessig følge av det økonomiske fremskrittet? For det er her vi står i dag, fremdeles, at vi godtar nyliberalismens krav om vekst og lar markedsmakt trumfe naturens behov for grenser, avstand og beskyttelse. Ja visst skjer det en og annen miljøforbedring og et og annet politisk vedtak i positiv retning. Men det store bildet er skremmende og deprimerende: Enn så lenge virker det som om menneskene med selvfølge lar markedet få forrang foran miljøet. Men tanken om evig økonomisk vekst går rett og slett ikke i hop med realiteten i en begrenset klode. Hvorfor lar vi dette likevel skje? Kan en del av forklaringen være at vi er så integrert i systemet som er en pådriver bak markedet, at vi ikke evner å se, tolke eller stanse det, fordi det virker, vel, helt naturlig?

«Vi trodde naturen var en utømmelig kilde til bruk, forbruk og velstand. At vi hadde full kontroll over den.»Kullet, som nå er en av våre verste fiender, var under industrialismen en velsignelse som lettet levekårene til uendelig mange mennesker. I dag er det lett å være etterpåklok og se at menneskets ønske om å være herre over naturen har gått over styr; at vi ble overmodige og overmektige etter hvert. Vi trodde naturen var en utømmelig kilde til bruk, forbruk og velstand. At vi hadde full kontroll over den.

Nå er sirkelen nær sluttet: Vi er igjen på randen av å måtte innordne oss naturens luner som kommer som konsekvens av at vi en gang forsøkte å unngå dem. Økologiske kriser og klimaendringer kan igjen sette oss sjakk matt i møte med naturkreftene. Den eneste måten å unngå et så dramatisk tap på er å ta dramatiske økonomiske grep, nå.

(...)

Selvsagt er det slik at det ikke er din og min skyld at vi har havnet i dette uføret. Det er kapitalismen og kapitalismens konkurranse mellom stater og mellom konserner som bærer skylden, og som fortsetter denne rovdriften. Bør ikke da skammen over de store ødeleggelsene i større grad bæres av politikere og næringsliv som i mange tiår, og selv i dag med all kunnskapen vi har, fortsetter å presse på for å skvise enda mer ut av en naturresurs? Eller oppfordrer oss til å forbruke, fordi det er sånn vi bevarer velferdsstaten?

(...)

For vi kan ikke legge alt ansvar på enkeltmennesket, selv om det er typisk nyliberalt å gjøre nettopp det. Vi kan ikke begynne å jobbe deltid fordi resten av dagen må brukes til å være en bevisst forbruker som sjekker hvor hver gulrot og hver sokk produseres. Vi har ikke sjans, dette ansvaret må tas overordnet, men det gjøres ikke i dag. Også her, som i så mye annet, er ansvaret i stor grad overlatt til hver og en av oss.

Problemet med kritikk av vekst er at økonomisk vekst har gitt mange mennesker i verden bedre liv og høyere materiell velstand. Når vi produserer mer og økonomien vokser og dette fordeles noenlunde, så er det mange som løftes oppover i velstand. Betyr kritikk av vekst at vi ikke unner andre denne muligheten? Diskusjonen av vekst må være tveegget. Vi er moralsk forpliktet til å ha et tvisyn og til å ri minst to hester mot målet. Vi må på én side problematisere hele ideen om vekst og spørre oss om ikke noen grupper arbeidere nå har høy nok lønn, og tørre utfordre både venstreside og fagbevegelse på: Hva skal disse som har mer enn nok, med enda mer? Kan det være annet enn lønn som gjør det interessant å jobbe? Som mer medbestemmelse, eller mer fritid, eller å snu arbeidet mot mer bærekraftighet?

Men på den annen side: Vi har i verden folk som jobber på liksom-lønn, umulig å leve av, på tross av arbeidsdager som er mye lengre enn våre. Og vi har folk som har en lønn å leve med, men den er bare så vidt mulig å leve av, slik at å eie bolig, dra på ferie, kjøpe nye klær, ha en konsertopplevelse eller medlemskap i fagbevegelsen er utenfor økonomisk rekkevidde. Dette vet vi gjelder en del arbeidsinnvandrere fra Europa, for eksempel. Vi må ikke glemme alle disse som faktisk trenger vekst, for da glemmer vi samtidig det viktige klasseperspektivet når vi skal snakke om å stanse økonomisk vekst. Vi må skatte dem som har mest, mer og fordele overskudd fra bedrifter og staten helt annerledes enn i dag.

Disse to kampene, for rettferdighet og i klassekamp på én side og for natur og mot vekst på den andre, må kjempes parallelt. Ved å kjempe disse to kampene samtidig utfordrer man dobbelt dagens urettferdige og ødeleggende økonomiske modell, som begge skanser vil ha alt å tjene på til slutt. Kjemper vi klassekampen, kjemper vi også miljøkampen, og en sterk og direkte kritikk fra fagbevegelsen mot nyliberalismen ville vært et fint sted å begynne.

Mens vi håper på og jobber for et annet økonomisk system, er det endringer som kan skje parallelt, og innenfor dagens system, dersom det er vilje til det. For at vi skal klare å ta skikkelig grep om situasjonen og lette litt på sorgen, trenger vi reguleringer ovenfra. Få røykere tok hensyn til de andre gjestene på puben, eller de ansatte der, før det kom en lov som sa de skulle gjøre det. Vi har fremdeles overvåkningskameraer og trafikkpoliti som berettiget straffer oss når vi kjører for fort, selv om vi vet at andre, eller våre «Jeg tror ikke at individuell forbrukermakt kan redde jordkloden. Det må fellesskapsløsninger til.»egne barn, kan dø på grunn av fartslysten. Jeg tror ikke at individuell forbrukermakt kan redde jordkloden. Det må fellesskapsløsninger til. Det betyr ikke at hver og en av oss ikke også må ta ansvar, for våre private valg kan gi tydelige signal til politikerne om at vi ønsker begrensninger og endringer i levemåten vår. Likevel: Vi mennesker vet ikke alltid vårt eget beste, og de færreste av oss klarer å leve rene og ranke gjennom enhver hektisk hverdag. Vi trenger hjelp gjennom reguleringer, lover, bestemmelser, forbud. Gi hver husstand én flyreise i året. Bygg ned Gardermoen. Forby oljeleting. Subsidier elbiler, elsykler og kollektivtransport massivt. Sett grenser for hvor store hytter og hus vi kan bygge, få vekk cruiseskipene som ødelegger fjordene våre. Stans utbygging av store kjøpesentre på matjord, som visst kan gi sårt trengte arbeidsplasser her og nå, men som på sikt kan gjøre at vi ikke klarer å dyrke maten vi faktisk trenger for å leve. Sånne ting er politikerne faktisk nødt til å gjøre. Forby. Lag regler. Bestem. Ta grep.

Endringer i økonomi og levemåte av hensyn til økologien kan gi oss nye friheter. For eksempel sekstimers arbeidsdag eller firedagers arbeidsuke. Med det kunne vi også fått mer tid til å velge miljø, som å reise kollektivt fremfor å bruke bil. Mange, særlig barnefamilier, lever i en tidsklemme, og samme hvordan man vrir og vender på det: For de aller fleste går alt mye raskere med bil, og det teller når hvert minutt teller. Å leve miljøvennlig er å leve langsommere. Det kan komme til å gi hverdagene en dypere klang og en annen verdi. Å lage mat fra bunnen av. Å reparere klær. Å dyrke selv. Dagens takt er ikke skapt for dette, det er hektisk og halvfabrikata som er tidens tone. Den britiske tenketanken Autonomy konkluderte i mai 2019 med at arbeidsfolk i hele Europa i fremtiden må redusere arbeidsdagen dramatisk nettopp av hensynet til klima. Vi må ned i nitimersuken (!), foreslår tenketanken for å understreke hvor alvorlig situasjonen er, og hvor grunnleggende vi må endre levemåte (2).

De alle fleste av oss kan vinne på nye regler på vei mot et klimavennlig samfunn. For eksempel, ved å regulere størrelsen på hytter og hus blir mange flere hytter og hus innenfor økonomisk rekkevidde for oss alle sammen, og nærferie kan føles mer fristende for flere. Bygg mye luftigere mellom leilighetene i byene, så borettslag kan få plass til drivhus og hageflekker og epletrær, og hva med noen høner? Da har man heller ikke dette behovet for å komme seg vekk fra det trange og mørke når man har fri, men kan ta med pikniken til bakgårdens grønne hage. Hvis det blir begrensninger på å fly, for alle, vil det føles rettferdig og riktig, og man kan glede seg over den lovlige langturen man kan ta. Vi skal være åpne for at endringer kan være utvidende for livene våre og ikke begrensende. Hvis vi klarer å holde fast i slike ting, føles klimakampen plutselig offensiv, på vei mot noe nytt og bedre, og ikke bare defensiv, der vi kjemper for å holde igjen. En stor del av denne kampen vil handle om å endre det dominerende økonomiske systemet, og selv om det per nå føles som flere lysår unna å få til, kan den galopperende klimakrisen fremskynde endringer vi ikke klarer å forestille oss i dag.

 

 

For å forstå nyliberalisme må du forstå noe grunnleggende om kapitalismen. Nyliberalisme er kapitalisme, men den er vår tids kapitalisme. Nyliberalismen er en variant av kapitalismen som har egne typiske trekk som kjennetegner det økonomiske og politiske systemet de siste 40 årene. Derfor kan vi like godt si at vi lever i en kapitalistisk tid, som i en nyliberal tid. Men jeg ønsker i denne boken å understreke at kapitalismen er foranderlig, at den har tatt en nyliberal form, og at dette ikke er tilfeldig, men sterkt villet av folk som har drevet denne utviklingen frem. Nyliberalisme er både kapitalisme som vi kjenner den, men også noe helt nytt, samtidig.

(...)

Sammenhengen mellom nyliberalisme og miljøkatastrofe (...) åpner for minst tre spørsmål: 1. Hva sier nyliberalismen som ideologi om naturen? 2. Er det mulig å hindre ødeleggelser av jorden uten samtidig å endre det økonomiske systemet? 3. Er vi i så fall i nærheten av å endre det økonomiske systemet i dag?

Svarene er: Ingenting, nei og nei.

Spørsmålet om nyliberalismens forhold til naturen utfordrer oss. For lenge forholdt verken de som ønsker mer marked, eller de som kritiserer ønsket om mer marked, seg til spørsmål om natur eller klima. Nyliberalisme har vært diskutert som økonomi og som politikk, og til nød psykologi, men nå må vi ta det til neste nivå: Hvor passer naturens bærekraft inn, både hos forkjemperne og hos kritikerne?

En vekstøkonomi kan aldri forenes med naturens klare begrensninger på areal, arter, rent vann og ressurser. Det er opplagt. Likevel danderer vi de fleste samtaler utenpå denne sannheten, fordi den er både vond og vanskelig å begi seg inn på.

Allerede i 1944 spurte Karl Polanyi: Hvilken mekanisme var det som gjorde at den gamle samfunnsveven ble ødelagt og forsøkt erstattet med en ny og lite levedyktig forening av mennesker og natur? Hvordan kom vi hit, at vi ble i stand til å godta enhver samfunnsmessig følge av det økonomiske fremskrittet? For det er her vi står i dag, fremdeles, at vi godtar nyliberalismens krav om vekst og lar markedsmakt trumfe naturens behov for grenser, avstand og beskyttelse. Ja visst skjer det en og annen miljøforbedring og et og annet politisk vedtak i positiv retning. Men det store bildet er skremmende og deprimerende: Enn så lenge virker det som om menneskene med selvfølge lar markedet få forrang foran miljøet. Men tanken om evig økonomisk vekst går rett og slett ikke i hop med realiteten i en begrenset klode. Hvorfor lar vi dette likevel skje? Kan en del av forklaringen være at vi er så integrert i systemet som er en pådriver bak markedet, at vi ikke evner å se, tolke eller stanse det, fordi det virker, vel, helt naturlig?

«Vi trodde naturen var en utømmelig kilde til bruk, forbruk og velstand. At vi hadde full kontroll over den.»Kullet, som nå er en av våre verste fiender, var under industrialismen en velsignelse som lettet levekårene til uendelig mange mennesker. I dag er det lett å være etterpåklok og se at menneskets ønske om å være herre over naturen har gått over styr; at vi ble overmodige og overmektige etter hvert. Vi trodde naturen var en utømmelig kilde til bruk, forbruk og velstand. At vi hadde full kontroll over den.

Nå er sirkelen nær sluttet: Vi er igjen på randen av å måtte innordne oss naturens luner som kommer som konsekvens av at vi en gang forsøkte å unngå dem. Økologiske kriser og klimaendringer kan igjen sette oss sjakk matt i møte med naturkreftene. Den eneste måten å unngå et så dramatisk tap på er å ta dramatiske økonomiske grep, nå.

(...)

Selvsagt er det slik at det ikke er din og min skyld at vi har havnet i dette uføret. Det er kapitalismen og kapitalismens konkurranse mellom stater og mellom konserner som bærer skylden, og som fortsetter denne rovdriften. Bør ikke da skammen over de store ødeleggelsene i større grad bæres av politikere og næringsliv som i mange tiår, og selv i dag med all kunnskapen vi har, fortsetter å presse på for å skvise enda mer ut av en naturresurs? Eller oppfordrer oss til å forbruke, fordi det er sånn vi bevarer velferdsstaten?

(...)

For vi kan ikke legge alt ansvar på enkeltmennesket, selv om det er typisk nyliberalt å gjøre nettopp det. Vi kan ikke begynne å jobbe deltid fordi resten av dagen må brukes til å være en bevisst forbruker som sjekker hvor hver gulrot og hver sokk produseres. Vi har ikke sjans, dette ansvaret må tas overordnet, men det gjøres ikke i dag. Også her, som i så mye annet, er ansvaret i stor grad overlatt til hver og en av oss.

Problemet med kritikk av vekst er at økonomisk vekst har gitt mange mennesker i verden bedre liv og høyere materiell velstand. Når vi produserer mer og økonomien vokser og dette fordeles noenlunde, så er det mange som løftes oppover i velstand. Betyr kritikk av vekst at vi ikke unner andre denne muligheten? Diskusjonen av vekst må være tveegget. Vi er moralsk forpliktet til å ha et tvisyn og til å ri minst to hester mot målet. Vi må på én side problematisere hele ideen om vekst og spørre oss om ikke noen grupper arbeidere nå har høy nok lønn, og tørre utfordre både venstreside og fagbevegelse på: Hva skal disse som har mer enn nok, med enda mer? Kan det være annet enn lønn som gjør det interessant å jobbe? Som mer medbestemmelse, eller mer fritid, eller å snu arbeidet mot mer bærekraftighet?

Men på den annen side: Vi har i verden folk som jobber på liksom-lønn, umulig å leve av, på tross av arbeidsdager som er mye lengre enn våre. Og vi har folk som har en lønn å leve med, men den er bare så vidt mulig å leve av, slik at å eie bolig, dra på ferie, kjøpe nye klær, ha en konsertopplevelse eller medlemskap i fagbevegelsen er utenfor økonomisk rekkevidde. Dette vet vi gjelder en del arbeidsinnvandrere fra Europa, for eksempel. Vi må ikke glemme alle disse som faktisk trenger vekst, for da glemmer vi samtidig det viktige klasseperspektivet når vi skal snakke om å stanse økonomisk vekst. Vi må skatte dem som har mest, mer og fordele overskudd fra bedrifter og staten helt annerledes enn i dag.

Disse to kampene, for rettferdighet og i klassekamp på én side og for natur og mot vekst på den andre, må kjempes parallelt. Ved å kjempe disse to kampene samtidig utfordrer man dobbelt dagens urettferdige og ødeleggende økonomiske modell, som begge skanser vil ha alt å tjene på til slutt. Kjemper vi klassekampen, kjemper vi også miljøkampen, og en sterk og direkte kritikk fra fagbevegelsen mot nyliberalismen ville vært et fint sted å begynne.

Mens vi håper på og jobber for et annet økonomisk system, er det endringer som kan skje parallelt, og innenfor dagens system, dersom det er vilje til det. For at vi skal klare å ta skikkelig grep om situasjonen og lette litt på sorgen, trenger vi reguleringer ovenfra. Få røykere tok hensyn til de andre gjestene på puben, eller de ansatte der, før det kom en lov som sa de skulle gjøre det. Vi har fremdeles overvåkningskameraer og trafikkpoliti som berettiget straffer oss når vi kjører for fort, selv om vi vet at andre, eller våre «Jeg tror ikke at individuell forbrukermakt kan redde jordkloden. Det må fellesskapsløsninger til.»egne barn, kan dø på grunn av fartslysten. Jeg tror ikke at individuell forbrukermakt kan redde jordkloden. Det må fellesskapsløsninger til. Det betyr ikke at hver og en av oss ikke også må ta ansvar, for våre private valg kan gi tydelige signal til politikerne om at vi ønsker begrensninger og endringer i levemåten vår. Likevel: Vi mennesker vet ikke alltid vårt eget beste, og de færreste av oss klarer å leve rene og ranke gjennom enhver hektisk hverdag. Vi trenger hjelp gjennom reguleringer, lover, bestemmelser, forbud. Gi hver husstand én flyreise i året. Bygg ned Gardermoen. Forby oljeleting. Subsidier elbiler, elsykler og kollektivtransport massivt. Sett grenser for hvor store hytter og hus vi kan bygge, få vekk cruiseskipene som ødelegger fjordene våre. Stans utbygging av store kjøpesentre på matjord, som visst kan gi sårt trengte arbeidsplasser her og nå, men som på sikt kan gjøre at vi ikke klarer å dyrke maten vi faktisk trenger for å leve. Sånne ting er politikerne faktisk nødt til å gjøre. Forby. Lag regler. Bestem. Ta grep.

Endringer i økonomi og levemåte av hensyn til økologien kan gi oss nye friheter. For eksempel sekstimers arbeidsdag eller firedagers arbeidsuke. Med det kunne vi også fått mer tid til å velge miljø, som å reise kollektivt fremfor å bruke bil. Mange, særlig barnefamilier, lever i en tidsklemme, og samme hvordan man vrir og vender på det: For de aller fleste går alt mye raskere med bil, og det teller når hvert minutt teller. Å leve miljøvennlig er å leve langsommere. Det kan komme til å gi hverdagene en dypere klang og en annen verdi. Å lage mat fra bunnen av. Å reparere klær. Å dyrke selv. Dagens takt er ikke skapt for dette, det er hektisk og halvfabrikata som er tidens tone. Den britiske tenketanken Autonomy konkluderte i mai 2019 med at arbeidsfolk i hele Europa i fremtiden må redusere arbeidsdagen dramatisk nettopp av hensynet til klima. Vi må ned i nitimersuken (!), foreslår tenketanken for å understreke hvor alvorlig situasjonen er, og hvor grunnleggende vi må endre levemåte (2).

De alle fleste av oss kan vinne på nye regler på vei mot et klimavennlig samfunn. For eksempel, ved å regulere størrelsen på hytter og hus blir mange flere hytter og hus innenfor økonomisk rekkevidde for oss alle sammen, og nærferie kan føles mer fristende for flere. Bygg mye luftigere mellom leilighetene i byene, så borettslag kan få plass til drivhus og hageflekker og epletrær, og hva med noen høner? Da har man heller ikke dette behovet for å komme seg vekk fra det trange og mørke når man har fri, men kan ta med pikniken til bakgårdens grønne hage. Hvis det blir begrensninger på å fly, for alle, vil det føles rettferdig og riktig, og man kan glede seg over den lovlige langturen man kan ta. Vi skal være åpne for at endringer kan være utvidende for livene våre og ikke begrensende. Hvis vi klarer å holde fast i slike ting, føles klimakampen plutselig offensiv, på vei mot noe nytt og bedre, og ikke bare defensiv, der vi kjemper for å holde igjen. En stor del av denne kampen vil handle om å endre det dominerende økonomiske systemet, og selv om det per nå føles som flere lysår unna å få til, kan den galopperende klimakrisen fremskynde endringer vi ikke klarer å forestille oss i dag.