Om teknologirealisme og nedvekstens nødvendighet

Miljødirektoratet la nylig frem Klimakur 2030 om hvordan vi skal nå våre klimaforpliktelser. Regjeringens svar kom umiddelbart: «Vil ha brei avtale om klimakutt – så lenge veksten får halde fram». Men er det mulig å få i pose og sekk? Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten 12. februar 2020. Teksten under er en forlenget utgave.

Carlo Aall er forsker ved Vestlandsforsking, leder Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt) og er professor II i bærekraftig utvikling ved Høgskulen på Vestlandet (HVL).

Norge har hatt tre generasjoner klimamål. I 1990, om å stabilisere CO2-utslipp på 1989-nivå innen 2000.  I 1997, Kyoto-målet, som innebar at de samlede utslippene av klimagasser maksimalt skal kunne øke med 1 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2010-12. I 2008 (og i 2012), klimaforliket som innebar at norske innenlandske utslipp av klimagasser skulle reduseres med 8 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020. Den siste generasjonen er under utvikling, men Klimaloven fra 2018 slår fast at utslipp av klimagasser skal reduseres med minst 40 prosent innen 2030 og 80 - 95 prosent innen 2050 med 1990 som referanseår.

Det kan virke på dagens klimadebatt som om vi er i ‘år 0’ når det gjelder klimaarbeid. Men det er ikke tilfelle, Norge og store deler av den vestlige verden har siden 1990 hatt klima på den politiske dagsorden.

«Det kan virke på dagens klimadebatt som om vi er i ‘år 0’ når det gjelder klimaarbeid. Men det er ikke tilfelle, Norge og store deler av den vestlige verden har siden 1990 hatt klima på den politiske dagsorden.»Hva er så erfaringene etter 30 år med en offentlig klimapolitikk? Selv med langt mindre ambisiøse klimamål sammenlignet med de verdens land nå arbeider etter, har man ikke klart å etterleve kravene til utslippskutt. Utslippene de siste tredve årene har gått opp, ikke ned. I verden har utslippene samlet sett økt med 60 prosent, i Norge har utslippene av CO2 økt med 24 prosent mens utslippene av klimagassene sett under ett har økt med ett prosent. Og det er ikke det at vi ikke har prøvd i Norge. Siden 1990 har vi hatt elleve klima-stortingsmeldinger, samtlige kommuner har laget klimaplaner, og en rekke klimatiltak er gjennomført - flere av dem til store protester. Vi har til og med hatt en regjering som gikk av på grunn av kontroverser rundt klima: Den såkalte gasskraftsaken, der regjeringen Bondevik i 2000 måtte gå fordi et flertall på Stortinget ønsket å presse gjennom etablering av gasskraft på land selv om dette stred mot forurensningsloven. Problemet er at spørsmålet om økonomisk vekst er mulig å kombinere med klimamålet, så langt har glimret med sitt fravær i klimadebatten.

Den grunnleggende sammenhengen mellom miljø og økonomisk vekst ble beskrevet alt på 1970-tallet, med den såkalte IPAT formelen, som oversatt til norsk betyr at samlet miljøbelastning (I) = befolkningsmengde (P) x forbruk (A) x teknologi (T). Dette skal selvsagt ikke forstås eller brukes som en eksakt matematisk formel. Det den gjør er å beskrive følgende overordna poeng: Vi kan redusere samfunnets miljøbelastning ved å endre folkemengde, forbruk, og/eller teknologi.

Siden 1990 har teknologialternativet dominert i norsk klimapolitikk, etter harde – og tapte - debatter på begynnelsen av 1980-tallet om at samfunnet også burde legge begrensninger på forbruket. I det siste har imidlertid spørsmålet om forbruk og økonomisk vekst igjen kommet på den klimapolitiske dagsorden. Det er ikke det at teknologiendring ikke skjer, eller ikke virker på klimautslippene. Siden 1990 har forholdet mellom utslipp og økonomisk utvikling i samfunnet bedret seg. Den største forbedringen har skjedd om vi ser på det offisielle utslippsregnskapet (utslipp som skjer fysisk innenfor Norges landegrenser) og Brutto Nasjonalprodukt (BNP), med en faktor på 1,8 (dvs 45 prosent mindre utslipp per krone). Forbedringen har vært noe mindre om vi istedenfor ser på det direkte og indirekte utslippet som utløses av norsk forbruk opp mot samlet utvikling av norsk privat og offentlig forbruk; en forbedring med faktor 1,5 (dvs 35 prosent mindre utslipp per krone). Men i begge tilfeller har den teknologiske utvikling altså ikke bidratt tilnærmelsesvis nok til å faktisk redusere utslippene.

Kan dette fortsette? Skal vi fortsatt få i pose og sekk også de neste 30 årene – altså beholde den økonomiske veksten og klare klimamålet om 80 – 95 prosent reduksjon fra 1990-nivå - må energieffektiviteten økes dramatisk. På 1990-tallet utviklet en rekke miljø-økonomer en teori om hvor store teknologiforbedringer som trengtes for å klare klimamålet. Først postulerte de såkalt «faktor 4» (som motsvarer 75 prosent reduksjon i utslippene per krone), men justerte dette etter hvert opp til faktor 10 (motsvarer 90 prosent reduksjon). Teknologiske forbedringer ut over dette nivået ble ansett som urealistisk, og unødvendig. Dette var altså på tidlig 1990-tallet. Problemet er at skal vi få i pose og sekk de neste 30 årene ved å legge til grunn en rettlinjet framskriving av den økonomiske veksten – enten målt i BNP eller sum offentlig og privat forbruk – og samtidig nå klimamålene, må vi opp i en effektivitetsforbedring på henholdsvis faktor 13,2 til 19,0 (motsvarende henholdsvis 92 til 95 prosent reduksjon, jevnfør også figurene under). Vi må altså langt over det nivået som 1990-tallets teknologioptimistiske økonomer regnet med var mulig. I praksis betyr dette at all videre økonomisk vekst ut over dagens nivå må skje med bortimot nullutslippsteknologi. Skal du altså reise mer med fly de neste årene, må det – fra og med ‘i morgen’ – skje med el-fly; skal du kjøpe én ekstra bukse ut over fjorårets forbruk så må den være produsert uten utslipp av klimagasser, skal du spise én ekstra biff-middag mer enn du gjorde i fjor må den være produsert uten hverken promp eller rap osv.

‘Den naturlige tregheten i teknologiskifte – kombinert med at vi har ventet for lenge med å utvikle ny teknologi – gjør at det er i praksis umulig å nå klimamålene uten også å ta ned den økonomiske veksten i vår del av verden. Hvis vi i motsetning til det som er forutsatt over, legger til grunn at den teknologiske utviklingen skjer med om lag samme fart de neste som de forrige 30 årene (jeg har brukt en såkalt eksponentiell framskrivning) så viser mine relativt enkle beregninger følgende: Legger vi til grunn utviklingen i BNP og ser på de utslippene som skjer fysisk innenfor våre landegrenser, kan vi klare utslippsmålet i 2050 ved å gå ned til om lag slutten av 1960-tallet (det eksakte tallet er 1969) i BNP. Ser vi alternativt på de forbruksrelaterte utslippene, viser et tilsvarende regnestykke at vi må tilbake til tidlig 1960-tallet (det eksakte tallet er 1963), noe som rimer med at de forbruksrelaterte utslippene har økt vesentlig mer enn de offisielle innenlandske utslippene det siste tiåret.

Igjen – poenget her er ikke ‘matematikken’ i form av de eksakte tallene – poenget er å få frem to poeng: Tiden har gått fra oss i klimaarbeidet, slik at det ikke er mulig å fortsette den økonomiske veksten og satse på at teknologien alene vil gjøre at vi når klimamålene. Videre, den nedveksten vi må få til – i kombinasjon med enda sterkere satsing på teknologisk utvikling – for faktisk å klare klimamålene vil ikke ta oss tilbake til ‘steinalderen’. Om vi ser på alternativet å kombinere nedvekst med en enda sterkere teknologiutvikling enn trendalternativet beskrevet over, så kan levestandard rundt 1980 være et godt mål å gå etter.

«Det å møte den voksende debatten om økonomiske vekst med gårsdagens løsning om å gjøre veksten mere grønn, er overse budskapet fra ungdommenes klimaopprør, fra besteforeldrenes klimaopprør og fra forskningsfronten.«Jeg savner sterke stemmer i det politiske ordskiftet som tør å ta opp disse spørsmålene. De som gjør det er enten for unge eller gamle til å regnes til våre folkevalgte. Greta Thunberg, med sitt «We are in the beginning of a mass extinction, and all you can talk about is money and fairy tales of eternal economic growth. How dare you!» er for ung, mens tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen med sitt «Jeg har for lengst mistet trua på det derre ‘økonomisk-vekst-samfunnet’. Vi har drekki og eti nok!» er for gammel. Hva er det med dagens ‘voksne’ politikere, når alt de kan komme opp med er utsagn av som fra nyutnevnte miljøvernminister Sveinung Rotevatn i en kommentar til Klimakur 2030: «Eg trur at å kome gjennom det grøne skiftet med at folk får dårlegare lønsvilkår, dårlegare velferdsstat og dårlegare liv for seg og familien, det går ikkje. Difor må vi ha grøn vekst». Det å møte den voksende debatten om økonomiske vekst med gårsdagens løsning om å gjøre veksten mere grønn, er overse budskapet fra ungdommenes klimaopprør, fra besteforeldrenes klimaopprør og fra forskningsfronten.

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Miljødirektoratet la nylig frem Klimakur 2030 om hvordan vi skal nå våre klimaforpliktelser. Regjeringens svar kom umiddelbart: «Vil ha brei avtale om klimakutt – så lenge veksten får halde fram». Men er det mulig å få i pose og sekk? Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten 12. februar 2020. Teksten under er en forlenget utgave.

Norge har hatt tre generasjoner klimamål. I 1990, om å stabilisere CO2-utslipp på 1989-nivå innen 2000.  I 1997, Kyoto-målet, som innebar at de samlede utslippene av klimagasser maksimalt skal kunne øke med 1 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2010-12. I 2008 (og i 2012), klimaforliket som innebar at norske innenlandske utslipp av klimagasser skulle reduseres med 8 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020. Den siste generasjonen er under utvikling, men Klimaloven fra 2018 slår fast at utslipp av klimagasser skal reduseres med minst 40 prosent innen 2030 og 80 - 95 prosent innen 2050 med 1990 som referanseår.

Det kan virke på dagens klimadebatt som om vi er i ‘år 0’ når det gjelder klimaarbeid. Men det er ikke tilfelle, Norge og store deler av den vestlige verden har siden 1990 hatt klima på den politiske dagsorden.

«Det kan virke på dagens klimadebatt som om vi er i ‘år 0’ når det gjelder klimaarbeid. Men det er ikke tilfelle, Norge og store deler av den vestlige verden har siden 1990 hatt klima på den politiske dagsorden.»Hva er så erfaringene etter 30 år med en offentlig klimapolitikk? Selv med langt mindre ambisiøse klimamål sammenlignet med de verdens land nå arbeider etter, har man ikke klart å etterleve kravene til utslippskutt. Utslippene de siste tredve årene har gått opp, ikke ned. I verden har utslippene samlet sett økt med 60 prosent, i Norge har utslippene av CO2 økt med 24 prosent mens utslippene av klimagassene sett under ett har økt med ett prosent. Og det er ikke det at vi ikke har prøvd i Norge. Siden 1990 har vi hatt elleve klima-stortingsmeldinger, samtlige kommuner har laget klimaplaner, og en rekke klimatiltak er gjennomført - flere av dem til store protester. Vi har til og med hatt en regjering som gikk av på grunn av kontroverser rundt klima: Den såkalte gasskraftsaken, der regjeringen Bondevik i 2000 måtte gå fordi et flertall på Stortinget ønsket å presse gjennom etablering av gasskraft på land selv om dette stred mot forurensningsloven. Problemet er at spørsmålet om økonomisk vekst er mulig å kombinere med klimamålet, så langt har glimret med sitt fravær i klimadebatten.

Den grunnleggende sammenhengen mellom miljø og økonomisk vekst ble beskrevet alt på 1970-tallet, med den såkalte IPAT formelen, som oversatt til norsk betyr at samlet miljøbelastning (I) = befolkningsmengde (P) x forbruk (A) x teknologi (T). Dette skal selvsagt ikke forstås eller brukes som en eksakt matematisk formel. Det den gjør er å beskrive følgende overordna poeng: Vi kan redusere samfunnets miljøbelastning ved å endre folkemengde, forbruk, og/eller teknologi.

Siden 1990 har teknologialternativet dominert i norsk klimapolitikk, etter harde – og tapte - debatter på begynnelsen av 1980-tallet om at samfunnet også burde legge begrensninger på forbruket. I det siste har imidlertid spørsmålet om forbruk og økonomisk vekst igjen kommet på den klimapolitiske dagsorden. Det er ikke det at teknologiendring ikke skjer, eller ikke virker på klimautslippene. Siden 1990 har forholdet mellom utslipp og økonomisk utvikling i samfunnet bedret seg. Den største forbedringen har skjedd om vi ser på det offisielle utslippsregnskapet (utslipp som skjer fysisk innenfor Norges landegrenser) og Brutto Nasjonalprodukt (BNP), med en faktor på 1,8 (dvs 45 prosent mindre utslipp per krone). Forbedringen har vært noe mindre om vi istedenfor ser på det direkte og indirekte utslippet som utløses av norsk forbruk opp mot samlet utvikling av norsk privat og offentlig forbruk; en forbedring med faktor 1,5 (dvs 35 prosent mindre utslipp per krone). Men i begge tilfeller har den teknologiske utvikling altså ikke bidratt tilnærmelsesvis nok til å faktisk redusere utslippene.

Kan dette fortsette? Skal vi fortsatt få i pose og sekk også de neste 30 årene – altså beholde den økonomiske veksten og klare klimamålet om 80 – 95 prosent reduksjon fra 1990-nivå - må energieffektiviteten økes dramatisk. På 1990-tallet utviklet en rekke miljø-økonomer en teori om hvor store teknologiforbedringer som trengtes for å klare klimamålet. Først postulerte de såkalt «faktor 4» (som motsvarer 75 prosent reduksjon i utslippene per krone), men justerte dette etter hvert opp til faktor 10 (motsvarer 90 prosent reduksjon). Teknologiske forbedringer ut over dette nivået ble ansett som urealistisk, og unødvendig. Dette var altså på tidlig 1990-tallet. Problemet er at skal vi få i pose og sekk de neste 30 årene ved å legge til grunn en rettlinjet framskriving av den økonomiske veksten – enten målt i BNP eller sum offentlig og privat forbruk – og samtidig nå klimamålene, må vi opp i en effektivitetsforbedring på henholdsvis faktor 13,2 til 19,0 (motsvarende henholdsvis 92 til 95 prosent reduksjon, jevnfør også figurene under). Vi må altså langt over det nivået som 1990-tallets teknologioptimistiske økonomer regnet med var mulig. I praksis betyr dette at all videre økonomisk vekst ut over dagens nivå må skje med bortimot nullutslippsteknologi. Skal du altså reise mer med fly de neste årene, må det – fra og med ‘i morgen’ – skje med el-fly; skal du kjøpe én ekstra bukse ut over fjorårets forbruk så må den være produsert uten utslipp av klimagasser, skal du spise én ekstra biff-middag mer enn du gjorde i fjor må den være produsert uten hverken promp eller rap osv.

‘Den naturlige tregheten i teknologiskifte – kombinert med at vi har ventet for lenge med å utvikle ny teknologi – gjør at det er i praksis umulig å nå klimamålene uten også å ta ned den økonomiske veksten i vår del av verden. Hvis vi i motsetning til det som er forutsatt over, legger til grunn at den teknologiske utviklingen skjer med om lag samme fart de neste som de forrige 30 årene (jeg har brukt en såkalt eksponentiell framskrivning) så viser mine relativt enkle beregninger følgende: Legger vi til grunn utviklingen i BNP og ser på de utslippene som skjer fysisk innenfor våre landegrenser, kan vi klare utslippsmålet i 2050 ved å gå ned til om lag slutten av 1960-tallet (det eksakte tallet er 1969) i BNP. Ser vi alternativt på de forbruksrelaterte utslippene, viser et tilsvarende regnestykke at vi må tilbake til tidlig 1960-tallet (det eksakte tallet er 1963), noe som rimer med at de forbruksrelaterte utslippene har økt vesentlig mer enn de offisielle innenlandske utslippene det siste tiåret.

Igjen – poenget her er ikke ‘matematikken’ i form av de eksakte tallene – poenget er å få frem to poeng: Tiden har gått fra oss i klimaarbeidet, slik at det ikke er mulig å fortsette den økonomiske veksten og satse på at teknologien alene vil gjøre at vi når klimamålene. Videre, den nedveksten vi må få til – i kombinasjon med enda sterkere satsing på teknologisk utvikling – for faktisk å klare klimamålene vil ikke ta oss tilbake til ‘steinalderen’. Om vi ser på alternativet å kombinere nedvekst med en enda sterkere teknologiutvikling enn trendalternativet beskrevet over, så kan levestandard rundt 1980 være et godt mål å gå etter.

«Det å møte den voksende debatten om økonomiske vekst med gårsdagens løsning om å gjøre veksten mere grønn, er overse budskapet fra ungdommenes klimaopprør, fra besteforeldrenes klimaopprør og fra forskningsfronten.«Jeg savner sterke stemmer i det politiske ordskiftet som tør å ta opp disse spørsmålene. De som gjør det er enten for unge eller gamle til å regnes til våre folkevalgte. Greta Thunberg, med sitt «We are in the beginning of a mass extinction, and all you can talk about is money and fairy tales of eternal economic growth. How dare you!» er for ung, mens tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen med sitt «Jeg har for lengst mistet trua på det derre ‘økonomisk-vekst-samfunnet’. Vi har drekki og eti nok!» er for gammel. Hva er det med dagens ‘voksne’ politikere, når alt de kan komme opp med er utsagn av som fra nyutnevnte miljøvernminister Sveinung Rotevatn i en kommentar til Klimakur 2030: «Eg trur at å kome gjennom det grøne skiftet med at folk får dårlegare lønsvilkår, dårlegare velferdsstat og dårlegare liv for seg og familien, det går ikkje. Difor må vi ha grøn vekst». Det å møte den voksende debatten om økonomiske vekst med gårsdagens løsning om å gjøre veksten mere grønn, er overse budskapet fra ungdommenes klimaopprør, fra besteforeldrenes klimaopprør og fra forskningsfronten.

 

 

 

Skrevet av Carlo Aall, forsker, leder for Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning og  professor i bærekraftig utvikling.

Norge har hatt tre generasjoner klimamål. I 1990, om å stabilisere CO2-utslipp på 1989-nivå innen 2000.  I 1997, Kyoto-målet, som innebar at de samlede utslippene av klimagasser maksimalt skal kunne øke med 1 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2010-12. I 2008 (og i 2012), klimaforliket som innebar at norske innenlandske utslipp av klimagasser skulle reduseres med 8 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020. Den siste generasjonen er under utvikling, men Klimaloven fra 2018 slår fast at utslipp av klimagasser skal reduseres med minst 40 prosent innen 2030 og 80 - 95 prosent innen 2050 med 1990 som referanseår.

Det kan virke på dagens klimadebatt som om vi er i ‘år 0’ når det gjelder klimaarbeid. Men det er ikke tilfelle, Norge og store deler av den vestlige verden har siden 1990 hatt klima på den politiske dagsorden.

«Det kan virke på dagens klimadebatt som om vi er i ‘år 0’ når det gjelder klimaarbeid. Men det er ikke tilfelle, Norge og store deler av den vestlige verden har siden 1990 hatt klima på den politiske dagsorden.»Hva er så erfaringene etter 30 år med en offentlig klimapolitikk? Selv med langt mindre ambisiøse klimamål sammenlignet med de verdens land nå arbeider etter, har man ikke klart å etterleve kravene til utslippskutt. Utslippene de siste tredve årene har gått opp, ikke ned. I verden har utslippene samlet sett økt med 60 prosent, i Norge har utslippene av CO2 økt med 24 prosent mens utslippene av klimagassene sett under ett har økt med ett prosent. Og det er ikke det at vi ikke har prøvd i Norge. Siden 1990 har vi hatt elleve klima-stortingsmeldinger, samtlige kommuner har laget klimaplaner, og en rekke klimatiltak er gjennomført - flere av dem til store protester. Vi har til og med hatt en regjering som gikk av på grunn av kontroverser rundt klima: Den såkalte gasskraftsaken, der regjeringen Bondevik i 2000 måtte gå fordi et flertall på Stortinget ønsket å presse gjennom etablering av gasskraft på land selv om dette stred mot forurensningsloven. Problemet er at spørsmålet om økonomisk vekst er mulig å kombinere med klimamålet, så langt har glimret med sitt fravær i klimadebatten.

Den grunnleggende sammenhengen mellom miljø og økonomisk vekst ble beskrevet alt på 1970-tallet, med den såkalte IPAT formelen, som oversatt til norsk betyr at samlet miljøbelastning (I) = befolkningsmengde (P) x forbruk (A) x teknologi (T). Dette skal selvsagt ikke forstås eller brukes som en eksakt matematisk formel. Det den gjør er å beskrive følgende overordna poeng: Vi kan redusere samfunnets miljøbelastning ved å endre folkemengde, forbruk, og/eller teknologi.

Siden 1990 har teknologialternativet dominert i norsk klimapolitikk, etter harde – og tapte - debatter på begynnelsen av 1980-tallet om at samfunnet også burde legge begrensninger på forbruket. I det siste har imidlertid spørsmålet om forbruk og økonomisk vekst igjen kommet på den klimapolitiske dagsorden. Det er ikke det at teknologiendring ikke skjer, eller ikke virker på klimautslippene. Siden 1990 har forholdet mellom utslipp og økonomisk utvikling i samfunnet bedret seg. Den største forbedringen har skjedd om vi ser på det offisielle utslippsregnskapet (utslipp som skjer fysisk innenfor Norges landegrenser) og Brutto Nasjonalprodukt (BNP), med en faktor på 1,8 (dvs 45 prosent mindre utslipp per krone). Forbedringen har vært noe mindre om vi istedenfor ser på det direkte og indirekte utslippet som utløses av norsk forbruk opp mot samlet utvikling av norsk privat og offentlig forbruk; en forbedring med faktor 1,5 (dvs 35 prosent mindre utslipp per krone). Men i begge tilfeller har den teknologiske utvikling altså ikke bidratt tilnærmelsesvis nok til å faktisk redusere utslippene.

Kan dette fortsette? Skal vi fortsatt få i pose og sekk også de neste 30 årene – altså beholde den økonomiske veksten og klare klimamålet om 80 – 95 prosent reduksjon fra 1990-nivå - må energieffektiviteten økes dramatisk. På 1990-tallet utviklet en rekke miljø-økonomer en teori om hvor store teknologiforbedringer som trengtes for å klare klimamålet. Først postulerte de såkalt «faktor 4» (som motsvarer 75 prosent reduksjon i utslippene per krone), men justerte dette etter hvert opp til faktor 10 (motsvarer 90 prosent reduksjon). Teknologiske forbedringer ut over dette nivået ble ansett som urealistisk, og unødvendig. Dette var altså på tidlig 1990-tallet. Problemet er at skal vi få i pose og sekk de neste 30 årene ved å legge til grunn en rettlinjet framskriving av den økonomiske veksten – enten målt i BNP eller sum offentlig og privat forbruk – og samtidig nå klimamålene, må vi opp i en effektivitetsforbedring på henholdsvis faktor 13,2 til 19,0 (motsvarende henholdsvis 92 til 95 prosent reduksjon, jevnfør også figurene under). Vi må altså langt over det nivået som 1990-tallets teknologioptimistiske økonomer regnet med var mulig. I praksis betyr dette at all videre økonomisk vekst ut over dagens nivå må skje med bortimot nullutslippsteknologi. Skal du altså reise mer med fly de neste årene, må det – fra og med ‘i morgen’ – skje med el-fly; skal du kjøpe én ekstra bukse ut over fjorårets forbruk så må den være produsert uten utslipp av klimagasser, skal du spise én ekstra biff-middag mer enn du gjorde i fjor må den være produsert uten hverken promp eller rap osv.

‘Den naturlige tregheten i teknologiskifte – kombinert med at vi har ventet for lenge med å utvikle ny teknologi – gjør at det er i praksis umulig å nå klimamålene uten også å ta ned den økonomiske veksten i vår del av verden. Hvis vi i motsetning til det som er forutsatt over, legger til grunn at den teknologiske utviklingen skjer med om lag samme fart de neste som de forrige 30 årene (jeg har brukt en såkalt eksponentiell framskrivning) så viser mine relativt enkle beregninger følgende: Legger vi til grunn utviklingen i BNP og ser på de utslippene som skjer fysisk innenfor våre landegrenser, kan vi klare utslippsmålet i 2050 ved å gå ned til om lag slutten av 1960-tallet (det eksakte tallet er 1969) i BNP. Ser vi alternativt på de forbruksrelaterte utslippene, viser et tilsvarende regnestykke at vi må tilbake til tidlig 1960-tallet (det eksakte tallet er 1963), noe som rimer med at de forbruksrelaterte utslippene har økt vesentlig mer enn de offisielle innenlandske utslippene det siste tiåret.

Igjen – poenget her er ikke ‘matematikken’ i form av de eksakte tallene – poenget er å få frem to poeng: Tiden har gått fra oss i klimaarbeidet, slik at det ikke er mulig å fortsette den økonomiske veksten og satse på at teknologien alene vil gjøre at vi når klimamålene. Videre, den nedveksten vi må få til – i kombinasjon med enda sterkere satsing på teknologisk utvikling – for faktisk å klare klimamålene vil ikke ta oss tilbake til ‘steinalderen’. Om vi ser på alternativet å kombinere nedvekst med en enda sterkere teknologiutvikling enn trendalternativet beskrevet over, så kan levestandard rundt 1980 være et godt mål å gå etter.

«Det å møte den voksende debatten om økonomiske vekst med gårsdagens løsning om å gjøre veksten mere grønn, er overse budskapet fra ungdommenes klimaopprør, fra besteforeldrenes klimaopprør og fra forskningsfronten.«Jeg savner sterke stemmer i det politiske ordskiftet som tør å ta opp disse spørsmålene. De som gjør det er enten for unge eller gamle til å regnes til våre folkevalgte. Greta Thunberg, med sitt «We are in the beginning of a mass extinction, and all you can talk about is money and fairy tales of eternal economic growth. How dare you!» er for ung, mens tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen med sitt «Jeg har for lengst mistet trua på det derre ‘økonomisk-vekst-samfunnet’. Vi har drekki og eti nok!» er for gammel. Hva er det med dagens ‘voksne’ politikere, når alt de kan komme opp med er utsagn av som fra nyutnevnte miljøvernminister Sveinung Rotevatn i en kommentar til Klimakur 2030: «Eg trur at å kome gjennom det grøne skiftet med at folk får dårlegare lønsvilkår, dårlegare velferdsstat og dårlegare liv for seg og familien, det går ikkje. Difor må vi ha grøn vekst». Det å møte den voksende debatten om økonomiske vekst med gårsdagens løsning om å gjøre veksten mere grønn, er overse budskapet fra ungdommenes klimaopprør, fra besteforeldrenes klimaopprør og fra forskningsfronten.