Skal litiumprodusenter eksportere råvarer eller batterier?

Litium får den samme statusen i dag som oljen hadde for 100 år siden, selv om litium kun kan lagre energi og ikke produsere den, som oljen gjør.

Jorge Soria er født og oppvokst i Bolivia, og er utdannet som sivilingeniør i digitalteknologi. Han er aktiv i solidaritetsarbeid, hovedsakelig med Latin-Amerika. Jorge er medlem i Rødt og er valgt til bydelsutvalget i Søndre Nordstrand (Oslo). Til daglig jobber han som IT-arkitekt.

 

Litium brukes i de mest avanserte batteriene som produseres i dag. Batteriene brukes hovedsakelig til elbilproduksjon, men også for å stabilisere elproduksjon fra sol og vind. I tillegg kommer de batteriene vi bruker i våre digitale duppeditter og andre industrielle formål.

Forskjellen mellom en bensinbil og en elbil, er at den første kan tankes med bensin gang på gang mens den siste må komme med et ferdig batteri ut av fabrikken. Bilprodusentene må sikre leveranser av batterier og for å gjøre dette trenger de stabil og tilstrekkelig litiumforsyning over lengre tidsperioder. Norge planlegger en gigantisk batterifabrikk og Sverige har allerede startet å bygge en. De store europeiske bilprodusentene planlegger milliardinvesteringer i flere nye batterifabrikker. Men det er Kina som i dag forsyner både USA (Tesla) og europeiske biler med de fleste av sine batterier. Av de mektigste industrilandene i verden, mangler fortsatt USA egen batteriproduksjon og påvirker dermed litiummarkedet i liten grad.

Litiumet til batteriene kommer fra to kilder: enten fra gruvedrift hvor Australia troner som den største produsent i verden; eller fra saltdeponier som Argentina, Bolivia og Chile har mellom 75 og 85% av. Bolivia står for de nest største forekomster etter Argentina. Disse tallene varierer over tid og kan endre seg siden man operer med forskjellige tallgrunnlag.

Når det gjelder saltdeponiene i de tre søramerikanske landene er det viktig å se tre forskjellige strategier for utvinningen. Argentina har for det meste solgt sine litiumreserver til multinasjonale selskaper som kun betaler en liten skatt og et slags jordleie. Selv om landet har forskningsmiljøer for produksjon av litiumbatterier har man bestemt at litium skal eksporteres som konsentrat.

Chile på sin side, gir konsesjoner til private multinasjonale selskaper eller til chilenske bedrifter som Pinochet privatiserte. Landet har også privatisert vannressursene sine og kan dermed ikke kontrollere sin litiumproduksjon. Man har dog ambisjoner om å produsere litium for batteri-katoder, et viktig skritt i batteriproduksjon.

Bolivias strategi før kuppet i november 2019 var annerledes. Målet var å delta i denne sektoren som batteriprodusent, ikke bare som råvareleverandør. Til dette startet man for mer enn ti år siden med praktisk produksjonserfaring og forskning, etter hvert også i samarbeid med et tysk universitet. Landet har samarbeidet med tyske og kinesiske bedrifter og produserer i dag kaliumsalter til bruk som gjødsel. Bolivia har signert en avtale med Xinjiang TBEA Group for å starte mulighetsstudier i to mindre deponier: Coipasa og Pastos Grandes. Landet hadde også signert en avtale med ACISA, et tysk selskap, for produksjon av litium fra Uyuni, landets største deponi. En del av produksjonen skulle brukes til batteriproduksjon i landet. Under kuppet ble regjeringen tvunget til å si opp den siste avtalen. Felles for begge kontraktene var at staten var majoritetseier og eide saltressursene, både litium og andre salter.

Litiumdeponiene ligger i økologisk sårbare områder. Tilgang til vann er avgjørende for folk som bor der. Det er en innsatsfaktor under utvinningen av litium. Langvarig uttrekk av saltlaken kan over tid også volde stor skade. Det er kun Bolivia som delvis har urfolksorganisasjoner som aktive deltakerne i den politiske debatten, men ikke i tilstrekkelig grad. I Chile har de ingentig å si mens i Argentina er de kun berettiget til å kreve jordleie.

I de neste årene vil produksjonen av bilbatterier ta brorparten av litiumutvinningen. Vi ser i dag hvordan råstoff-  og batteriprodusenter plasserer seg på markedet. Australia eksporterer råvaren hovedsakelig til Kina. Det samme gjør Argentina, dog også til flere land, mens Chile forsøker å produsere batterikomponenter. Det er kun Bolivia som starter sin produksjon med klare mål om å eksportere ferdige batterier. Det er også slik at Bolivia har avtalt å selge litium til Europa og Kina, men ikke til USA.  Kuppet i Bolivia setter denne strategien i fare. Den nye ledelsen i den statlige litiumbedriften YLB har allerede varslet at denne politikken skal endres. Det kan kun favorisere USA som har en lang historie med hensynsløs plyndring av naturressurser overalt i verden.

 

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Litium brukes i de mest avanserte batteriene som produseres i dag. Batteriene brukes hovedsakelig til elbilproduksjon, men også for å stabilisere elproduksjon fra sol og vind. I tillegg kommer de batteriene vi bruker i våre digitale duppeditter og andre industrielle formål.

Forskjellen mellom en bensinbil og en elbil, er at den første kan tankes med bensin gang på gang mens den siste må komme med et ferdig batteri ut av fabrikken. Bilprodusentene må sikre leveranser av batterier og for å gjøre dette trenger de stabil og tilstrekkelig litiumforsyning over lengre tidsperioder. Norge planlegger en gigantisk batterifabrikk og Sverige har allerede startet å bygge en. De store europeiske bilprodusentene planlegger milliardinvesteringer i flere nye batterifabrikker. Men det er Kina som i dag forsyner både USA (Tesla) og europeiske biler med de fleste av sine batterier. Av de mektigste industrilandene i verden, mangler fortsatt USA egen batteriproduksjon og påvirker dermed litiummarkedet i liten grad.

Litiumet til batteriene kommer fra to kilder: enten fra gruvedrift hvor Australia troner som den største produsent i verden; eller fra saltdeponier som Argentina, Bolivia og Chile har mellom 75 og 85% av. Bolivia står for de nest største forekomster etter Argentina. Disse tallene varierer over tid og kan endre seg siden man operer med forskjellige tallgrunnlag.

Når det gjelder saltdeponiene i de tre søramerikanske landene er det viktig å se tre forskjellige strategier for utvinningen. Argentina har for det meste solgt sine litiumreserver til multinasjonale selskaper som kun betaler en liten skatt og et slags jordleie. Selv om landet har forskningsmiljøer for produksjon av litiumbatterier har man bestemt at litium skal eksporteres som konsentrat.

Chile på sin side, gir konsesjoner til private multinasjonale selskaper eller til chilenske bedrifter som Pinochet privatiserte. Landet har også privatisert vannressursene sine og kan dermed ikke kontrollere sin litiumproduksjon. Man har dog ambisjoner om å produsere litium for batteri-katoder, et viktig skritt i batteriproduksjon.

Bolivias strategi før kuppet i november 2019 var annerledes. Målet var å delta i denne sektoren som batteriprodusent, ikke bare som råvareleverandør. Til dette startet man for mer enn ti år siden med praktisk produksjonserfaring og forskning, etter hvert også i samarbeid med et tysk universitet. Landet har samarbeidet med tyske og kinesiske bedrifter og produserer i dag kaliumsalter til bruk som gjødsel. Bolivia har signert en avtale med Xinjiang TBEA Group for å starte mulighetsstudier i to mindre deponier: Coipasa og Pastos Grandes. Landet hadde også signert en avtale med ACISA, et tysk selskap, for produksjon av litium fra Uyuni, landets største deponi. En del av produksjonen skulle brukes til batteriproduksjon i landet. Under kuppet ble regjeringen tvunget til å si opp den siste avtalen. Felles for begge kontraktene var at staten var majoritetseier og eide saltressursene, både litium og andre salter.

Litiumdeponiene ligger i økologisk sårbare områder. Tilgang til vann er avgjørende for folk som bor der. Det er en innsatsfaktor under utvinningen av litium. Langvarig uttrekk av saltlaken kan over tid også volde stor skade. Det er kun Bolivia som delvis har urfolksorganisasjoner som aktive deltakerne i den politiske debatten, men ikke i tilstrekkelig grad. I Chile har de ingentig å si mens i Argentina er de kun berettiget til å kreve jordleie.

I de neste årene vil produksjonen av bilbatterier ta brorparten av litiumutvinningen. Vi ser i dag hvordan råstoff-  og batteriprodusenter plasserer seg på markedet. Australia eksporterer råvaren hovedsakelig til Kina. Det samme gjør Argentina, dog også til flere land, mens Chile forsøker å produsere batterikomponenter. Det er kun Bolivia som starter sin produksjon med klare mål om å eksportere ferdige batterier. Det er også slik at Bolivia har avtalt å selge litium til Europa og Kina, men ikke til USA.  Kuppet i Bolivia setter denne strategien i fare. Den nye ledelsen i den statlige litiumbedriften YLB har allerede varslet at denne politikken skal endres. Det kan kun favorisere USA som har en lang historie med hensynsløs plyndring av naturressurser overalt i verden.

 

Litium brukes i de mest avanserte batteriene som produseres i dag. Batteriene brukes hovedsakelig til elbilproduksjon, men også for å stabilisere elproduksjon fra sol og vind. I tillegg kommer de batteriene vi bruker i våre digitale duppeditter og andre industrielle formål.

Forskjellen mellom en bensinbil og en elbil, er at den første kan tankes med bensin gang på gang mens den siste må komme med et ferdig batteri ut av fabrikken. Bilprodusentene må sikre leveranser av batterier og for å gjøre dette trenger de stabil og tilstrekkelig litiumforsyning over lengre tidsperioder. Norge planlegger en gigantisk batterifabrikk og Sverige har allerede startet å bygge en. De store europeiske bilprodusentene planlegger milliardinvesteringer i flere nye batterifabrikker. Men det er Kina som i dag forsyner både USA (Tesla) og europeiske biler med de fleste av sine batterier. Av de mektigste industrilandene i verden, mangler fortsatt USA egen batteriproduksjon og påvirker dermed litiummarkedet i liten grad.

Litiumet til batteriene kommer fra to kilder: enten fra gruvedrift hvor Australia troner som den største produsent i verden; eller fra saltdeponier som Argentina, Bolivia og Chile har mellom 75 og 85% av. Bolivia står for de nest største forekomster etter Argentina. Disse tallene varierer over tid og kan endre seg siden man operer med forskjellige tallgrunnlag.

Når det gjelder saltdeponiene i de tre søramerikanske landene er det viktig å se tre forskjellige strategier for utvinningen. Argentina har for det meste solgt sine litiumreserver til multinasjonale selskaper som kun betaler en liten skatt og et slags jordleie. Selv om landet har forskningsmiljøer for produksjon av litiumbatterier har man bestemt at litium skal eksporteres som konsentrat.

Chile på sin side, gir konsesjoner til private multinasjonale selskaper eller til chilenske bedrifter som Pinochet privatiserte. Landet har også privatisert vannressursene sine og kan dermed ikke kontrollere sin litiumproduksjon. Man har dog ambisjoner om å produsere litium for batteri-katoder, et viktig skritt i batteriproduksjon.

Bolivias strategi før kuppet i november 2019 var annerledes. Målet var å delta i denne sektoren som batteriprodusent, ikke bare som råvareleverandør. Til dette startet man for mer enn ti år siden med praktisk produksjonserfaring og forskning, etter hvert også i samarbeid med et tysk universitet. Landet har samarbeidet med tyske og kinesiske bedrifter og produserer i dag kaliumsalter til bruk som gjødsel. Bolivia har signert en avtale med Xinjiang TBEA Group for å starte mulighetsstudier i to mindre deponier: Coipasa og Pastos Grandes. Landet hadde også signert en avtale med ACISA, et tysk selskap, for produksjon av litium fra Uyuni, landets største deponi. En del av produksjonen skulle brukes til batteriproduksjon i landet. Under kuppet ble regjeringen tvunget til å si opp den siste avtalen. Felles for begge kontraktene var at staten var majoritetseier og eide saltressursene, både litium og andre salter.

Litiumdeponiene ligger i økologisk sårbare områder. Tilgang til vann er avgjørende for folk som bor der. Det er en innsatsfaktor under utvinningen av litium. Langvarig uttrekk av saltlaken kan over tid også volde stor skade. Det er kun Bolivia som delvis har urfolksorganisasjoner som aktive deltakerne i den politiske debatten, men ikke i tilstrekkelig grad. I Chile har de ingentig å si mens i Argentina er de kun berettiget til å kreve jordleie.

I de neste årene vil produksjonen av bilbatterier ta brorparten av litiumutvinningen. Vi ser i dag hvordan råstoff-  og batteriprodusenter plasserer seg på markedet. Australia eksporterer råvaren hovedsakelig til Kina. Det samme gjør Argentina, dog også til flere land, mens Chile forsøker å produsere batterikomponenter. Det er kun Bolivia som starter sin produksjon med klare mål om å eksportere ferdige batterier. Det er også slik at Bolivia har avtalt å selge litium til Europa og Kina, men ikke til USA.  Kuppet i Bolivia setter denne strategien i fare. Den nye ledelsen i den statlige litiumbedriften YLB har allerede varslet at denne politikken skal endres. Det kan kun favorisere USA som har en lang historie med hensynsløs plyndring av naturressurser overalt i verden.

 

Skrevet av Jorge Soria, IT-arkitekt, medlem i Rødt og er valgt til bydelsutvalget i Søndre Nordstrand.

Litium brukes i de mest avanserte batteriene som produseres i dag. Batteriene brukes hovedsakelig til elbilproduksjon, men også for å stabilisere elproduksjon fra sol og vind. I tillegg kommer de batteriene vi bruker i våre digitale duppeditter og andre industrielle formål.

Forskjellen mellom en bensinbil og en elbil, er at den første kan tankes med bensin gang på gang mens den siste må komme med et ferdig batteri ut av fabrikken. Bilprodusentene må sikre leveranser av batterier og for å gjøre dette trenger de stabil og tilstrekkelig litiumforsyning over lengre tidsperioder. Norge planlegger en gigantisk batterifabrikk og Sverige har allerede startet å bygge en. De store europeiske bilprodusentene planlegger milliardinvesteringer i flere nye batterifabrikker. Men det er Kina som i dag forsyner både USA (Tesla) og europeiske biler med de fleste av sine batterier. Av de mektigste industrilandene i verden, mangler fortsatt USA egen batteriproduksjon og påvirker dermed litiummarkedet i liten grad.

Litiumet til batteriene kommer fra to kilder: enten fra gruvedrift hvor Australia troner som den største produsent i verden; eller fra saltdeponier som Argentina, Bolivia og Chile har mellom 75 og 85% av. Bolivia står for de nest største forekomster etter Argentina. Disse tallene varierer over tid og kan endre seg siden man operer med forskjellige tallgrunnlag.

Når det gjelder saltdeponiene i de tre søramerikanske landene er det viktig å se tre forskjellige strategier for utvinningen. Argentina har for det meste solgt sine litiumreserver til multinasjonale selskaper som kun betaler en liten skatt og et slags jordleie. Selv om landet har forskningsmiljøer for produksjon av litiumbatterier har man bestemt at litium skal eksporteres som konsentrat.

Chile på sin side, gir konsesjoner til private multinasjonale selskaper eller til chilenske bedrifter som Pinochet privatiserte. Landet har også privatisert vannressursene sine og kan dermed ikke kontrollere sin litiumproduksjon. Man har dog ambisjoner om å produsere litium for batteri-katoder, et viktig skritt i batteriproduksjon.

Bolivias strategi før kuppet i november 2019 var annerledes. Målet var å delta i denne sektoren som batteriprodusent, ikke bare som råvareleverandør. Til dette startet man for mer enn ti år siden med praktisk produksjonserfaring og forskning, etter hvert også i samarbeid med et tysk universitet. Landet har samarbeidet med tyske og kinesiske bedrifter og produserer i dag kaliumsalter til bruk som gjødsel. Bolivia har signert en avtale med Xinjiang TBEA Group for å starte mulighetsstudier i to mindre deponier: Coipasa og Pastos Grandes. Landet hadde også signert en avtale med ACISA, et tysk selskap, for produksjon av litium fra Uyuni, landets største deponi. En del av produksjonen skulle brukes til batteriproduksjon i landet. Under kuppet ble regjeringen tvunget til å si opp den siste avtalen. Felles for begge kontraktene var at staten var majoritetseier og eide saltressursene, både litium og andre salter.

Litiumdeponiene ligger i økologisk sårbare områder. Tilgang til vann er avgjørende for folk som bor der. Det er en innsatsfaktor under utvinningen av litium. Langvarig uttrekk av saltlaken kan over tid også volde stor skade. Det er kun Bolivia som delvis har urfolksorganisasjoner som aktive deltakerne i den politiske debatten, men ikke i tilstrekkelig grad. I Chile har de ingentig å si mens i Argentina er de kun berettiget til å kreve jordleie.

I de neste årene vil produksjonen av bilbatterier ta brorparten av litiumutvinningen. Vi ser i dag hvordan råstoff-  og batteriprodusenter plasserer seg på markedet. Australia eksporterer råvaren hovedsakelig til Kina. Det samme gjør Argentina, dog også til flere land, mens Chile forsøker å produsere batterikomponenter. Det er kun Bolivia som starter sin produksjon med klare mål om å eksportere ferdige batterier. Det er også slik at Bolivia har avtalt å selge litium til Europa og Kina, men ikke til USA.  Kuppet i Bolivia setter denne strategien i fare. Den nye ledelsen i den statlige litiumbedriften YLB har allerede varslet at denne politikken skal endres. Det kan kun favorisere USA som har en lang historie med hensynsløs plyndring av naturressurser overalt i verden.