Vi står midt i en global klima- og naturkrise som utvikler seg mye raskere enn forskerne forutså. Naturen stykkes opp og forsvinner mellom fingrene på oss. Og alt har skjedd på et øyeblikk, geologisk sett. "Hvis du sammenligner jordens historie med et kalenderår, har vi brukt en tredjedel av naturressursene de siste 0,2 sekundene," sa Guterres i Paris på One Planet Summit. "Hvis vi ikke klarer å handle nå, vil fremtidige generasjoner spørre oss hvorfor vi ikke handlet for å redde jorden når vi hadde alle de vitenskapelige bevisene vi trengte" sier Bob Watson, tidligere leder for Klimapanelet (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC) og Naturpanelet (the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, IPBES). Så hva gjør vi?

Veikartet til en bedre framtid finnes allerede: Vi vet at vi må legge om fra forbruk til gjenbruk, ikke bare av plast, men av alt. Det være seg mineraler og materialer via næringsstoffer og energiproduksjon til selve økosystemene – jorda, og alt som vokser i og av den. Og vi vet faktisk også hvordan, for mange av løsningene finnes allerede. Teknologien finnes. De økonomiske modellene finnes. Dyrkningssystemene finnes. Og ikke minst, økosystemene våre, de vi lever i og av, de finnes overalt rundt oss! Naturen hjelper oss allerede i stort monn med å demme opp for klimaendringene. Den gir oss jord å dyrke i og gjennom fotosyntesen, verdens vidunderligste solkraftverk, omdanner den solskinn og karbondioksid til ting vi kan spise, brenne, bygge og ha på oss. Naturen kunne ha hjulpet oss mye mer, om bare vi lot den.

Men det går ikke opp slik det er nå. Vår økonomiske modell – vekstsamfunnet, enten det er grå eller grønn vekst – bygger på en myte om at det finnes stadig nye ressurser vi kan utnytte, nytt land vi kan bryte, nye kontinenter å kolonisere. Men Jorda har den samme diameteren som den alltid har hatt. Det har vi strengt tatt visst en stund. Nå er det på tide å ta det inn over oss. Naturpanelet og Klimapanelet er helt entydige på at vi må legge om – nå. Og flere begynner å skjønne alvoret; verdens økonomiske elite på World Economic Forum i Davos erklærte tap av biologisk mangfold som en av de fem største truslene mot verdensøkonomien!

​«Vi trenger arealer til bærekraftig matproduksjon, fiberproduksjon, klimaskog, vindmøller og solparker, ferjefrie veier, opptak av klimagasser og flere folk.»Forbrukssamfunnet tar mye plass, men gjenbrukssamfunnet vil kanskje ta enda mer plass. Vi trenger arealer til bærekraftig matproduksjon, fiberproduksjon, klimaskog, vindmøller og solparker, ferjefrie veier, opptak av klimagasser og flere folk. Og ikke minst trenger vi areal til naturen selv – til det sikkerhetsnettet av arter og sammenhenger som holder livet på jorda sammen. Arealendringer er nemlig den største trusselen mot biologisk mangfold og naturverdier, globalt og også i Norge.

Norge har stolte tradisjoner som et naturens talerør tilbake til Brundtland-kommisjonen, Vår Felles Fremtid (1987) og den første globale avtalen Rio i 1992. Nå har vi en unik mulighet til å være med å omsette alle de fine ordene i handling: I partsmøtet i Kunming (der alle verdens land deltar unntatt USA og Vatikanstaten) i oktober reforhandles Konvensjonen for Biologisk Mangfold, og vi får et helt nytt rammeverk for naturen til erstatning for Aichi-målene. Og der Aichi-målene ble, nettopp, fine ord, trenger vi nå en avtale som kan og vil omsettes i handling.

Grensene for veksten ligger der: Dersom vi skal stoppe tapet av natur kan vi ikke lenger ta oss den luksusen å bevilge oss stadig nye arealer til alle mulige gode formål, slik vi har tatt oss råd til frem til nå. Vi må isteden tenke flerbruk av arealene - multifunksjonelle landskap. Det at Stortinget nå signaliserer at de vil prioritere å bygge vindmøller i allerede utbygde områder, langs veier og i industriområder, viser at denne tanken har begynt å spire. Det neste skrittet er å sette en ‘Markagrense’, ikke bare i Oslo, men over alt. Bare slik kan vi stoppe bit-for-bit nedbyggingen.

Samfunnsutviklingen må altså skje innenfor de arealene vi allerede har båndlagt – fremtiden må være arealnøytral. Men hvorfor stoppe der? Det neste tiåret er FNs tiår for restaurering av natur. Og det lønner seg å restaurere natur: Hver krone som brukes på restaurering gir mellom 3 til 75 kroner i retur, i følge New Scientist (Lawton, 2021). Blir dette tiåret da vi klarer å snu – å basere samfunnsutviklingen på de godene og tjenestene naturen tåler at vi høster, i stedet for på vekst, overforbruk, og naturødeleggelse? Da må naturen få være med å sette premissene.

Naturen er uendelig og vidunderlig variabel, og det må også de naturbaserte løsningene være. Akkurat som vi ikke kan dyrke den samme maten på Vestlandet som i Thailand kan vi heller ikke forvalte økosystemene på samme måte her og der. Mens vi i tropiske skoger finner de største karbonlagrene og det høyeste biologiske mangfoldet i trekronene, gjemmer våre boreale skoger brorparten av både karbonet og det biologiske mangfoldet under bakken. Når både problemene og løsningene er lokale, og lokaliserte, må løsningene også være det.

Klimakrise, naturkrise, og nå pandemi. Men det finnes håp: Klimapanelets rapport om landarealer viser at å hindre tap av natur vil virke positivt inn på alle de andre bærekraftsmålene. Vi trenger naturen som aldri før. Den er fantastisk, vital, og jobber uavlatelig med å binde karbon, demme opp for flom og skred, hindre tørke, understøtte matsikkerheten, kjøle byene våre, og gi oss brensel, mat, og klær. Når naturen trives, så trives også vi.

​«Klimakrise, naturkrise, og nå pandemi. Men det finnes håp: Klimapanelets rapport om landarealer viser at å hindre tap av natur vil virke positivt inn på alle de andre bærekraftsmålene..»Bærekraftsagendaen og Parisavtalen gir retning: veien til bærekraftsamfunnet går gjennom dyp omstilling og radikale handlingsendringer fra regjeringer, sivilsamfunn, vitenskap, næringsliv, og hver enket av oss. «Vi», som i hver enkelt av oss, må kaste mindre mat og bruke mindre energi og forbruksvarer. «Vi», som i det norske samfunnet, må ikke bare bli klimanøytrale, men også arealnøytrale. «Vi», som globale forvaltere av jorda, må gjøre det lettere for alle å ta de riktige valgene. Vi må gjøre det mindre lønnsomt å ødelegge natur, mer attraktivt å produsere og spise plantebasert mat, og enklere å vri om fra forbruk til gjenbruk. For å lykkes må vi omfordele ressurser, omprioritere og omstille oss – og vi må altså slutte å breie oss. Men hvordan kommer vi dit? Vi foreslår noen konkrete steg på veien:

1. Smarte mål tilpasset lokale forhold.

Ambisjoner er vel og bra, men verdenssamfunnets manglende oppfylling av tidligere agendaer (millenniumsmålene, Aichi-målene) viser tydelig at nye agendaer ikke bare må være ambisiøse, men også SMARTe (Spesifikke, Målbare, Oppnåelige, Relevante, Tidsbestemte). Naturen er vidunderlig i sin tilpasningsevne; den tilpasser seg forholdene fra fjell til fjord, ørken til myr, troper til tundra. Da må også mål og tiltak være tilpasset lokale systemer og forhold, både når det gjelder naturgrunnlag, sårbarhet, og ikke minst lokale samfunnsbehov og muligheter. Med våre internasjonalt sett svært gode naturmangfolddata, som er profesjonelt forvaltet og med nye moderne systemer for naturovervåkning og naturregnskap i emning, har Norge her en unik mulighet til å spille en rolle som et foregangsland og en rollemodell i å definere slike SMARTe mål og tiltak.

2. Kunnskapsbasert rapportering.

For at det livsviktige arbeidet med å bevare og restaurere verdens natur skal fungere i praksis er vi avhengig av en troverdig og etterrettelig rapportering, ikke bare av mål og politikk, men av faktiske resultater og økologisk tilstand på bakken. Også her har Norge, med våre solide fagmiljøer og gode forvaltningstradisjoner, unike muligheter til å være et foregangsland.

3. De unge må med.

Dagens ungdom forstår realiteten i disse utfordringene bedre enn de fleste voksne, og utdanningsinstitusjonene må møte ungdommens forventninger om utdanning for en bærekraftig utvikling. Vi trenger faglig spisskompetanse for å finne løsninger på samfunnsutfordringene, men også overblikk og samarbeid på tvers for å få dem satt ut i livet.

4. Fagmiljøene må med.

Norske forskere, både klimaforskere, biologer, samfunnsforskere og humanister, deltar i arbeidet med å sammenstille et globalt kunnskapsgrunnlag, både om biologisk mangfoldet, og innenfor viktige temaområder som klima, arealbruksendringer og fremmede arter. Vi lager kunnskaps- og datasystemer, og utvikler, tester, og iverksetter indikatorer og overvåkning. Samtidig utdanner vi morgendagens eksperter og samfunnsborgere. Vi ønsker at vår kompetanse, våre nettverk og våre utdanninger får bidra til å styrke forskning og diplomati for en bærekraftig samfunnsutvikling.

5. Uavhengighet og troverdighet.

Et viktig ideal for blant annet Klimapanelets og Naturpanelets arbeid er at de utarbeider faglig uavhengige kunnskapsgrunnlag. Tanken er at dersom alle, uavhengig av politisk ståsted, er enige om fakta, så har vi det aller beste utgangspunktet for gode politiske forhandlinger om beslutninger og løsninger. For å oppnå dette trenger vi rolleavklaring og rolleforståelse mellom forskning og beslutningstagere. I praksis betyr dette at selv om politikere og forvaltning kan ha en viktig rolle i å identifisere kunnskapsbehov i samfunnet, så må de ta hendene helt av rattet og overlate til uavhengige fageksperter å velge vitenskapelige metoder og data for å svare på spørsmålene. Norge, og norske fagmiljøer, har gode erfaringer med uavhengige kunnskapssynteser om naturen internasjonalt fra Naturpanelet og Klimapanelet, men også nasjonalt gjennom for eksempel Artsdatabanken og Vitenskapskomiteen for Mat og miljø. Norge bør bygge på disse erfaringene og bidra til å utvikle gode metoder for uavhengig kunnskapsbasert overvåking og oppfølging av landenes arbeid med CBD post2020-agendaen.

6. Åpenhet gir tillit.

I en verden der falske nyheter får stadig større gjennomslag er det å kjempe for et felles omforent fakta- og kunnskapsgrunnlag noe av det viktigste vi kan gjøre for demokratiet og menneskerettighetene. Her har Norge lange tradisjoner og sterke interesser. Akkurat nå spiller disse på lag med trender i samfunnet mot en åpnere vitenskap. Vi bør aktivt ta i bruk åpen vitenskap og dele kunnskap om naturen for å legge til rette for en bærekraftig samfunnsutvikling.

7. Naturen er grunnlag for alt.

Naturen og naturbaserte løsninger må sees på som selve grunnlaget for samfunnsutviklingen, og ikke som én blant mange konkurrerende særinteresser. Det er viktig at dette synet alminneliggjøres. Dette vil ha direkte konsekvenser for lovverk, forvaltning, økonomi, forbruk, og nasjonalregnskap.