Systemendringer
starter med deg og meg

For å løse klimakrisen, biomangfoldkrisen og de andre miljøproblemene våre må vi gjøre store endringer som vil berøre oss alle. Hva kan vi gjøre for å starte disse endringene?

Bjørn Stærk er programmerer, blogger, samfunnsdebattant og forfatter. Han har skrevet bøkene «Ytringsfrihet.». «Pro et contra, Å sette verden i brann.», «En ateist skriver om Jesus» og «Jakten på den grønne lykken. Tanker fra sykkelsetet.»

Jeg vet iallfall én ting som ikke hjelper. Det er å gå rundt og peke på alle man ser og si: Dette er din skyld. Du må ordne opp i dette ved å velge å leve miljøvennlig, ellers er du et miljøsvin.

Det var en amerikansk reklamefilm fra 1970-tallet som prøvde på dette. Den viser en indianer som padler i en kano i en vakker elv. Så ser vi mer og mer søppel som flyter i vannet rundt ham. Han går opp på land, kommer til en vei. En av bilene som kjører forbi kaster ut søppel som lander foran beina hans. Han vender seg mot oss, kameraet zoomer inn på øynene hans, og vi ser en tåre som renner nedover kinnet. Så kommer budskapet: People start pollution. People can stop it.

Det høres jo bra ut. Selvsagt skal du ikke kaste søppel på bakken. Men hvem betalte for annonsen? Det var den amerikanske emballasjeindustrien og selskaper som Coca-Cola. De hadde funnet opp engangsemballasjen, som de tjente mye penger på. Men dette førte til forsøpling, og politikerne hadde begynte å murre om at nå må industrien snart rydde opp. Det ville de ikke, så da laget de reklamefilmer som dette for å si: Dette er ikke vår skyld, men forbrukernes. De er noen miljøsvin. De må skjerpe seg.

Det man heller må gjøre er noe sånt som panteordningen vi har i Norge, bare enda mer av det. Altså at politikerne stiller krav til næringslivet om å rydde opp i problemene de selv har skapt. En blanding av forbud, påbud og insentiver på systemnivå.

Slik er det med andre miljøproblemer også. Vi løser dem ikke ved å gjøre dem til et spørsmål om personlig moral. De må løses på systemnivå. Med politikk.

Men systemet vil ikke, og velgerne stritter mot. Det er lett å miste motet og tenke at den typen store endringer vi trenger ikke er mulig. Men stopp litt opp og ta en kikk på historien. Det har skjedd store endringer før, har det ikke? Store politiske endringer, som demokratiet, allmenn stemmerett og arbeiderbevegelsen. Store«Store endringer er mulig. Iallfall sånn en gang per generasjon.» kulturelle endringer, som at det har blitt greit å ikke være kristen, greit å ha en annen hudfarge enn hvit, greit å være homofil. Samtidig har det for eksempel blitt vanskelig, dyrt og litt trist å røyke. Jeg vokste opp med røykesoner på toget og flyet. Jeg husker hvor sinte alle ble på helseministeren fra Krf, Dagfinn Høybråten, da han bidro til å forby røyking på spisesteder og puber i 2004. I dag er det utenkelig å gå tilbake.

Store endringer er mulig. Iallfall sånn en gang per generasjon.

Hvor starter store endringer? Den vanlige fortellingen om endring i dag handler om gründeren som finner investorer og utvikler en teknologi som erobrer verden og gjør livene våre bedre. Denne typen endring er retningsløs og i blant skadelig. Den gir oss solcellepaneler og elbiler men også fracking og helvetesfabrikker. Det jeg snakker om er den typen dypere endringer som former det kulturelle og politiske landskapet gründerne og vi andre beveger oss i.

For å forstå denne typen endringer, må vi tilbake til enkeltmennesket igjen. Ikke gründeren denne gangen, men sære folk som tør å gå foran og tenke og leve litt annerledes. De påvirker noen få rundt seg. Flere begynner å tenke at det var jo ikke så skummelt. Kanskje vokser det frem nye organisasjoner eller bevegelser eller bedrifter. Mediene begynner å snakke om det. Så tør politikerne å omfavne det. Kanskje først i lokalpolitikken på ett sted. Så blir andre byer inspirert, rikspolitikken kommer etter og gjennomfører endringen for hele landet. Så begynner andre land å peke på Norge og si at det der vil vi også gjøre.

«Teknologifatalismen var så sterk at Amsterdam vurderte å gjøre kanalene sine om til parkeringsplasser»Akkurat nå ser vi dette skje med sykling. Noen få gærninger i noen få byer, som Amsterdam og København, holdt stand mot bilsamfunnet på 1960-tallet. Den gangen virket det latterlig. Teknologifatalismen var så sterk at Amsterdam vurderte å gjøre kanalene sine om til parkeringsplasser. I dag konkurrerer storbyer over hele verden om å bygge sykkelveier og gi gater tilbake til fotgjengere og syklister. Mange av dem kommer til Oslo for å lære, noe som ville vært utenkelig for bare ti år siden.

Alt dette starter med at noen går foran. Så da har det likevel noe å si hva du og jeg gjør som enkeltpersoner. Ikke slik den amerikanske emballasjeindustrien ville ha det til, eller slik flyindustrien vil ha det til i dag når de sier at utslippene deres bare er ditt og mitt ansvar. Hva du gjør som enkeltmenneske har ingenting å si for miljøproblemene direkte. En flytur fra eller til har ingenting å si for klimaet.

Men det har noe å si i den grad du inspirerer andre, som igjen inspirerer andre, som utløser en bevegelse som får politisk makt og endrer systemet. Dette er veldig vanskelig å få til, men likevel skjer det stadig vekk.

Her finner jeg håp. Her kan jeg bidra med noe. Så jeg tenker mye på hvordan jeg kan finne slike endringer som jeg kan gjøre i mitt eget liv, og som kanskje kan bli en del av noe større på sikt. Jeg har funnet ut at et fint sted å begynne er noe jeg skriver om Jakten på den grønne lykken: Å lete etter ting som er gode både for verden og for meg. Å sykle i hverdagen, for eksempel. Det gjør meg glad og frisk å bruke kroppen min. Jeg sparer penger på det. I tillegg får naboene mine mindre støy og bedre luft, og byen min blir hyggeligere å leve i. Bra for meg, bra for verden. Grønn lykke. Dermed er det også lettere å holde ut på de vanskelige dagene.

Dette handler ikke om å sitte på min høye sykkel og kalle folk for miljøsvin hvis de ikke gjør som meg. Det handler mer om å normalisere og samle erfaring. Ved å sykle gjennom vinteren samler jeg praktisk kunnskap jeg kan dele med andre. Hva krever dette av syklisten? Hva krever det av byen du sykler i? Samtidig viser jeg at det er normalt å gjøre dette.

Et annet sted jeg leter etter grønn lykke er i tingene mine. Det ligger ofte en mørk historie bak klær, elektronikk og andre ting vi kjøper i butikken. Forbrukersamfunnet bygger på overgrep mot natur og mennesker i land langt borte, og på å lure oss til å kjøpe tilsynelatende billige produkter som går i stykker og derfor er dyrere på sikt. At nytt er bra er en bløff. Ofte er det snarere motsatt: Kvaliteten på mange av produktene vi bruker har gått nedover de siste tiårene. Delvis fordi produsenter prøver å kutte kostnadene og delvis gjennom planlagt foreldelse, hvor produkter designes for å kastes og byttes ut etter kort tid. Samtidig har produksjonen blitt flyttet så langt bort at vi ikke legger merke til naturen og menneskene den ødelegger.

Løsningen for meg er på den ene siden å kjøpe mer brukt, og på den andre siden å velge etisk produserte kvalitetsprodukter når jeg kjøper nytt. Brukte ting er billige og ofte av god kvalitet. Kvalitetsprodukter er dyrere, men hvis jeg har råd til dem, sparer jeg penger på sikt, fordi de ikke går i stykker så fort, og går an å reparere og holde i live i mange år. Samtidig sløser jeg mindre med ressurser og støtter opp om produsenter med gode arbeidsforhold, så som mobiltelefonprodusenten Fair-phone. Bra for meg, bra for verden. Grønn lykke.

Jeg finner grønn lykke i mat. Mye av maten vår skader verden, spesielt kjøtt. Det fører til høye klimagassutslipp og gjør mye galt på andre måter også. Et eller annet sted må man jo dyrke all maten de norske kyrne skal spise. Det kan man for eksempel gjøre i Brasil. Og det får man til blant annet ved å hogge ned og brenne regnskogen og dyrke soya der i stedet. Mye av kjøttproduksjonen er fæl for dyrene også. Jeg er ikke vegetarianer. Jeg mener det er greit å bruke, slakte og spise dyr. Men det kan vel ikke være riktig at vi skal torturere dem. At livene til milliarder av levende vesener skal være et helvete, bare slik at jeg kan ha kjøtt til middag hver dag. Men sånn må det bli når vi skal produsere billig kjøtt i enorme mengder.

Så vi må spise mindre kjøtt. For mange høres dette ut som et stort offer. Å nei, salat til middag! Men for to år siden begynte jeg å prøve å spise litt mindre kjøtt selv. Få til kjøttfrie middager i blant, eller bare bruke mindre mengder kjøtt og mer av noe annet. Det jeg har oppdaget er at jeg har blitt mye flinkere til å lage mat av dette. Saken med kjøtt er nemlig at det er lett å bruke. Det er så lett å lage god kjøttmat at du blir litt lat av det. Du trenger ikke tenke så mye på de andre ingrediensene. Det holder med et fint stykke kjøtt, og så poteter og saus, og så er du ferdig.

Å lage god mat uten kjøtt er vanskeligere. Så jeg har måttet lære meg mer om hvordan jeg bruker grønnsaker og krydder og olje riktig. Jeg har oppdaget mange nye ingredienser. Og plutselig blir all maten min bedre, også kjøttmaten.  Hjemme hos meg har vi aldri spist så mye variert og god mat som vi gjør nå. Selv det å spise mindre kjøtt viser seg altså å være bra for meg og bra for verden.

Den formen for grønn lykke jeg er mest opptatt av for tiden handler om hvordan vi reiser på jobbturer og ferie. For der gjør vi virkelig stor skade på verden. Ta et par mellomlange flyturer i året og så har du plutselig doblet de personlige CO2-utslippene dine.

«De siste to årene har jeg og kona dratt på flere togferier. Vi har tatt tog langs den franske rivieraen. Tog rundt, gjennom og opp i Alpene. Vi har tatt nattog til Skottland, vi har reist langt med hund, og nå med baby.»Altså må vi fly mindre, og reise mer med tog. Også dette høres ut som et offer. Men når jeg tenker tilbake på feriene jeg husker best, er det ikke flyferiene, hvor jeg bare landet i en by, var der en stund, og fløy tilbake. Det er togferiene. De hvor jeg satte meg på et tog og la ut på eventyr fra by til by gjennom Europa. De siste to årene har jeg og kona dratt på flere togferier. Vi har tatt tog langs den franske rivieraen. Tog rundt, gjennom og opp i Alpene. Vi har tatt nattog til Skottland, vi har reist langt med hund, og nå med baby.

Tog er mer tungvint enn det burde være, spesielt det første stykket sørover fra Norge. Det er som regel dyrere enn fly, og tar mer tid. Men hvis du har tid og råd, er det en bedre måte å reise på. Det er noe eget ved å se verden endre seg sakte rundt deg, og kunne stoppe i store og små byer underveis. Det er mer som å legge ut på et eventyr.

«Ja, men snart kommer elflyene», sier teknologioptimistene. Kanskje, kanskje ikke. Miljøkrisene bør ha lært oss at vi ikke kan sitte og vente på at ny teknologi skal dale ned fra himmelen og redde oss. Vi har toget i dag. Og rundt i Europa begynner togentusiastene å samle seg i bevegelser som presser fram en ny satsning på toget, så som de 30 000 i den norske Facebook-gruppa Togferie.

Gjennom å lete etter miljøvennlige endringer i mitt eget liv, har det også gått opp for meg at teknologisk utvikling ikke går i en rett linje. I blant finner vi opp ting som ikke er bedre enn de gamle de erstatter. Eller teknologien gir oss flere spor vi kan følge, og vi velger feil. Sykkelen, bilen, trikken og t-banen er omtrent like unge teknologier. Vi valgte å satse på bilen i storbyene, og vi kan velge å rydde opp i denne tabben. Teknologioptimisme er bare et annet ord for fatalisme. Det vi trenger er å stilling til hvilke teknologier som hjelper oss å nå målene våre.

Politikk er løsningen. I blant også ny teknologi. Men politikken og teknologien vi trenger er neppe mulig innenfor det politiske og kulturelle landskapet vi har nå. Veien til å endre det kan starte med deg og meg. Det er nesten umulig, men det skjer hele tiden.

Bli medlem i Spire!

Årskontingent på 50,- vippses til 11378. Skriv "Spire 2020 + e-post" i meldingen.

Spire er en organisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig fordeling av verdens ressurser. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid utfordrer vi strukturene som hindrer bærekraftig utvikling. Vi arbeider både nasjonalt og internasjonalt med matsikkerhet, handel, klima og miljø og byutvikling. Les mer på www.spireorg.no

Denne nettsiden ble publisert 5.mars 2020.

Design: Hilde Lorentzen og Andrea Tjøsvoll

 

Skrevet av Bjørn Stærk, programmerer, blogger, samfunnsdebattant og forfatter.

Jeg vet iallfall én ting som ikke hjelper. Det er å gå rundt og peke på alle man ser og si: Dette er din skyld. Du må ordne opp i dette ved å velge å leve miljøvennlig, ellers er du et miljøsvin.

Det var en amerikansk reklamefilm fra 1970-tallet som prøvde på dette. Den viser en indianer som padler i en kano i en vakker elv. Så ser vi mer og mer søppel som flyter i vannet rundt ham. Han går opp på land, kommer til en vei. En av bilene som kjører forbi kaster ut søppel som lander foran beina hans. Han vender seg mot oss, kameraet zoomer inn på øynene hans, og vi ser en tåre som renner nedover kinnet. Så kommer budskapet: People start pollution. People can stop it.

Det høres jo bra ut. Selvsagt skal du ikke kaste søppel på bakken. Men hvem betalte for annonsen? Det var den amerikanske emballasjeindustrien og selskaper som Coca-Cola. De hadde funnet opp engangsemballasjen, som de tjente mye penger på. Men dette førte til forsøpling, og politikerne hadde begynte å murre om at nå må industrien snart rydde opp. Det ville de ikke, så da laget de reklamefilmer som dette for å si: Dette er ikke vår skyld, men forbrukernes. De er noen miljøsvin. De må skjerpe seg.

Det man heller må gjøre er noe sånt som panteordningen vi har i Norge, bare enda mer av det. Altså at politikerne stiller krav til næringslivet om å rydde opp i problemene de selv har skapt. En blanding av forbud, påbud og insentiver på systemnivå.

Slik er det med andre miljøproblemer også. Vi løser dem ikke ved å gjøre dem til et spørsmål om personlig moral. De må løses på systemnivå. Med politikk.

Men systemet vil ikke, og velgerne stritter mot. Det er lett å miste motet og tenke at den typen store endringer vi trenger ikke er mulig. Men stopp litt opp og ta en kikk på historien. Det har skjedd store endringer før, har det ikke? Store politiske endringer, som demokratiet, allmenn stemmerett og arbeiderbevegelsen. Store«Store endringer er mulig. Iallfall sånn en gang per generasjon.» kulturelle endringer, som at det har blitt greit å ikke være kristen, greit å ha en annen hudfarge enn hvit, greit å være homofil. Samtidig har det for eksempel blitt vanskelig, dyrt og litt trist å røyke. Jeg vokste opp med røykesoner på toget og flyet. Jeg husker hvor sinte alle ble på helseministeren fra Krf, Dagfinn Høybråten, da han bidro til å forby røyking på spisesteder og puber i 2004. I dag er det utenkelig å gå tilbake.

Store endringer er mulig. Iallfall sånn en gang per generasjon.

Hvor starter store endringer? Den vanlige fortellingen om endring i dag handler om gründeren som finner investorer og utvikler en teknologi som erobrer verden og gjør livene våre bedre. Denne typen endring er retningsløs og i blant skadelig. Den gir oss solcellepaneler og elbiler men også fracking og helvetesfabrikker. Det jeg snakker om er den typen dypere endringer som former det kulturelle og politiske landskapet gründerne og vi andre beveger oss i.

For å forstå denne typen endringer, må vi tilbake til enkeltmennesket igjen. Ikke gründeren denne gangen, men sære folk som tør å gå foran og tenke og leve litt annerledes. De påvirker noen få rundt seg. Flere begynner å tenke at det var jo ikke så skummelt. Kanskje vokser det frem nye organisasjoner eller bevegelser eller bedrifter. Mediene begynner å snakke om det. Så tør politikerne å omfavne det. Kanskje først i lokalpolitikken på ett sted. Så blir andre byer inspirert, rikspolitikken kommer etter og gjennomfører endringen for hele landet. Så begynner andre land å peke på Norge og si at det der vil vi også gjøre.

«Teknologifatalismen var så sterk at Amsterdam vurderte å gjøre kanalene sine om til parkeringsplasser»Akkurat nå ser vi dette skje med sykling. Noen få gærninger i noen få byer, som Amsterdam og København, holdt stand mot bilsamfunnet på 1960-tallet. Den gangen virket det latterlig. Teknologifatalismen var så sterk at Amsterdam vurderte å gjøre kanalene sine om til parkeringsplasser. I dag konkurrerer storbyer over hele verden om å bygge sykkelveier og gi gater tilbake til fotgjengere og syklister. Mange av dem kommer til Oslo for å lære, noe som ville vært utenkelig for bare ti år siden.

Alt dette starter med at noen går foran. Så da har det likevel noe å si hva du og jeg gjør som enkeltpersoner. Ikke slik den amerikanske emballasjeindustrien ville ha det til, eller slik flyindustrien vil ha det til i dag når de sier at utslippene deres bare er ditt og mitt ansvar. Hva du gjør som enkeltmenneske har ingenting å si for miljøproblemene direkte. En flytur fra eller til har ingenting å si for klimaet.

Men det har noe å si i den grad du inspirerer andre, som igjen inspirerer andre, som utløser en bevegelse som får politisk makt og endrer systemet. Dette er veldig vanskelig å få til, men likevel skjer det stadig vekk.

Her finner jeg håp. Her kan jeg bidra med noe. Så jeg tenker mye på hvordan jeg kan finne slike endringer som jeg kan gjøre i mitt eget liv, og som kanskje kan bli en del av noe større på sikt. Jeg har funnet ut at et fint sted å begynne er noe jeg skriver om Jakten på den grønne lykken: Å lete etter ting som er gode både for verden og for meg. Å sykle i hverdagen, for eksempel. Det gjør meg glad og frisk å bruke kroppen min. Jeg sparer penger på det. I tillegg får naboene mine mindre støy og bedre luft, og byen min blir hyggeligere å leve i. Bra for meg, bra for verden. Grønn lykke. Dermed er det også lettere å holde ut på de vanskelige dagene.

Dette handler ikke om å sitte på min høye sykkel og kalle folk for miljøsvin hvis de ikke gjør som meg. Det handler mer om å normalisere og samle erfaring. Ved å sykle gjennom vinteren samler jeg praktisk kunnskap jeg kan dele med andre. Hva krever dette av syklisten? Hva krever det av byen du sykler i? Samtidig viser jeg at det er normalt å gjøre dette.

Et annet sted jeg leter etter grønn lykke er i tingene mine. Det ligger ofte en mørk historie bak klær, elektronikk og andre ting vi kjøper i butikken. Forbrukersamfunnet bygger på overgrep mot natur og mennesker i land langt borte, og på å lure oss til å kjøpe tilsynelatende billige produkter som går i stykker og derfor er dyrere på sikt. At nytt er bra er en bløff. Ofte er det snarere motsatt: Kvaliteten på mange av produktene vi bruker har gått nedover de siste tiårene. Delvis fordi produsenter prøver å kutte kostnadene og delvis gjennom planlagt foreldelse, hvor produkter designes for å kastes og byttes ut etter kort tid. Samtidig har produksjonen blitt flyttet så langt bort at vi ikke legger merke til naturen og menneskene den ødelegger.

Løsningen for meg er på den ene siden å kjøpe mer brukt, og på den andre siden å velge etisk produserte kvalitetsprodukter når jeg kjøper nytt. Brukte ting er billige og ofte av god kvalitet. Kvalitetsprodukter er dyrere, men hvis jeg har råd til dem, sparer jeg penger på sikt, fordi de ikke går i stykker så fort, og går an å reparere og holde i live i mange år. Samtidig sløser jeg mindre med ressurser og støtter opp om produsenter med gode arbeidsforhold, så som mobiltelefonprodusenten Fair-phone. Bra for meg, bra for verden. Grønn lykke.

Jeg finner grønn lykke i mat. Mye av maten vår skader verden, spesielt kjøtt. Det fører til høye klimagassutslipp og gjør mye galt på andre måter også. Et eller annet sted må man jo dyrke all maten de norske kyrne skal spise. Det kan man for eksempel gjøre i Brasil. Og det får man til blant annet ved å hogge ned og brenne regnskogen og dyrke soya der i stedet. Mye av kjøttproduksjonen er fæl for dyrene også. Jeg er ikke vegetarianer. Jeg mener det er greit å bruke, slakte og spise dyr. Men det kan vel ikke være riktig at vi skal torturere dem. At livene til milliarder av levende vesener skal være et helvete, bare slik at jeg kan ha kjøtt til middag hver dag. Men sånn må det bli når vi skal produsere billig kjøtt i enorme mengder.

Så vi må spise mindre kjøtt. For mange høres dette ut som et stort offer. Å nei, salat til middag! Men for to år siden begynte jeg å prøve å spise litt mindre kjøtt selv. Få til kjøttfrie middager i blant, eller bare bruke mindre mengder kjøtt og mer av noe annet. Det jeg har oppdaget er at jeg har blitt mye flinkere til å lage mat av dette. Saken med kjøtt er nemlig at det er lett å bruke. Det er så lett å lage god kjøttmat at du blir litt lat av det. Du trenger ikke tenke så mye på de andre ingrediensene. Det holder med et fint stykke kjøtt, og så poteter og saus, og så er du ferdig.

Å lage god mat uten kjøtt er vanskeligere. Så jeg har måttet lære meg mer om hvordan jeg bruker grønnsaker og krydder og olje riktig. Jeg har oppdaget mange nye ingredienser. Og plutselig blir all maten min bedre, også kjøttmaten.  Hjemme hos meg har vi aldri spist så mye variert og god mat som vi gjør nå. Selv det å spise mindre kjøtt viser seg altså å være bra for meg og bra for verden.

Den formen for grønn lykke jeg er mest opptatt av for tiden handler om hvordan vi reiser på jobbturer og ferie. For der gjør vi virkelig stor skade på verden. Ta et par mellomlange flyturer i året og så har du plutselig doblet de personlige CO2-utslippene dine.

«De siste to årene har jeg og kona dratt på flere togferier. Vi har tatt tog langs den franske rivieraen. Tog rundt, gjennom og opp i Alpene. Vi har tatt nattog til Skottland, vi har reist langt med hund, og nå med baby.»Altså må vi fly mindre, og reise mer med tog. Også dette høres ut som et offer. Men når jeg tenker tilbake på feriene jeg husker best, er det ikke flyferiene, hvor jeg bare landet i en by, var der en stund, og fløy tilbake. Det er togferiene. De hvor jeg satte meg på et tog og la ut på eventyr fra by til by gjennom Europa. De siste to årene har jeg og kona dratt på flere togferier. Vi har tatt tog langs den franske rivieraen. Tog rundt, gjennom og opp i Alpene. Vi har tatt nattog til Skottland, vi har reist langt med hund, og nå med baby.

Tog er mer tungvint enn det burde være, spesielt det første stykket sørover fra Norge. Det er som regel dyrere enn fly, og tar mer tid. Men hvis du har tid og råd, er det en bedre måte å reise på. Det er noe eget ved å se verden endre seg sakte rundt deg, og kunne stoppe i store og små byer underveis. Det er mer som å legge ut på et eventyr.

«Ja, men snart kommer elflyene», sier teknologioptimistene. Kanskje, kanskje ikke. Miljøkrisene bør ha lært oss at vi ikke kan sitte og vente på at ny teknologi skal dale ned fra himmelen og redde oss. Vi har toget i dag. Og rundt i Europa begynner togentusiastene å samle seg i bevegelser som presser fram en ny satsning på toget, så som de 30 000 i den norske Facebook-gruppa Togferie.

Gjennom å lete etter miljøvennlige endringer i mitt eget liv, har det også gått opp for meg at teknologisk utvikling ikke går i en rett linje. I blant finner vi opp ting som ikke er bedre enn de gamle de erstatter. Eller teknologien gir oss flere spor vi kan følge, og vi velger feil. Sykkelen, bilen, trikken og t-banen er omtrent like unge teknologier. Vi valgte å satse på bilen i storbyene, og vi kan velge å rydde opp i denne tabben. Teknologioptimisme er bare et annet ord for fatalisme. Det vi trenger er å stilling til hvilke teknologier som hjelper oss å nå målene våre.

Politikk er løsningen. I blant også ny teknologi. Men politikken og teknologien vi trenger er neppe mulig innenfor det politiske og kulturelle landskapet vi har nå. Veien til å endre det kan starte med deg og meg. Det er nesten umulig, men det skjer hele tiden.

Jeg vet iallfall én ting som ikke hjelper. Det er å gå rundt og peke på alle man ser og si: Dette er din skyld. Du må ordne opp i dette ved å velge å leve miljøvennlig, ellers er du et miljøsvin.

Det var en amerikansk reklamefilm fra 1970-tallet som prøvde på dette. Den viser en indianer som padler i en kano i en vakker elv. Så ser vi mer og mer søppel som flyter i vannet rundt ham. Han går opp på land, kommer til en vei. En av bilene som kjører forbi kaster ut søppel som lander foran beina hans. Han vender seg mot oss, kameraet zoomer inn på øynene hans, og vi ser en tåre som renner nedover kinnet. Så kommer budskapet: People start pollution. People can stop it.

Det høres jo bra ut. Selvsagt skal du ikke kaste søppel på bakken. Men hvem betalte for annonsen? Det var den amerikanske emballasjeindustrien og selskaper som Coca-Cola. De hadde funnet opp engangsemballasjen, som de tjente mye penger på. Men dette førte til forsøpling, og politikerne hadde begynte å murre om at nå må industrien snart rydde opp. Det ville de ikke, så da laget de reklamefilmer som dette for å si: Dette er ikke vår skyld, men forbrukernes. De er noen miljøsvin. De må skjerpe seg.

Det man heller må gjøre er noe sånt som panteordningen vi har i Norge, bare enda mer av det. Altså at politikerne stiller krav til næringslivet om å rydde opp i problemene de selv har skapt. En blanding av forbud, påbud og insentiver på systemnivå.

Slik er det med andre miljøproblemer også. Vi løser dem ikke ved å gjøre dem til et spørsmål om personlig moral. De må løses på systemnivå. Med politikk.

Men systemet vil ikke, og velgerne stritter mot. Det er lett å miste motet og tenke at den typen store endringer vi trenger ikke er mulig. Men stopp litt opp og ta en kikk på historien. Det har skjedd store endringer før, har det ikke? Store politiske endringer, som demokratiet, allmenn stemmerett og arbeiderbevegelsen. Store«Store endringer er mulig. Iallfall sånn en gang per generasjon.» kulturelle endringer, som at det har blitt greit å ikke være kristen, greit å ha en annen hudfarge enn hvit, greit å være homofil. Samtidig har det for eksempel blitt vanskelig, dyrt og litt trist å røyke. Jeg vokste opp med røykesoner på toget og flyet. Jeg husker hvor sinte alle ble på helseministeren fra Krf, Dagfinn Høybråten, da han bidro til å forby røyking på spisesteder og puber i 2004. I dag er det utenkelig å gå tilbake.

Store endringer er mulig. Iallfall sånn en gang per generasjon.

Hvor starter store endringer? Den vanlige fortellingen om endring i dag handler om gründeren som finner investorer og utvikler en teknologi som erobrer verden og gjør livene våre bedre. Denne typen endring er retningsløs og i blant skadelig. Den gir oss solcellepaneler og elbiler men også fracking og helvetesfabrikker. Det jeg snakker om er den typen dypere endringer som former det kulturelle og politiske landskapet gründerne og vi andre beveger oss i.

For å forstå denne typen endringer, må vi tilbake til enkeltmennesket igjen. Ikke gründeren denne gangen, men sære folk som tør å gå foran og tenke og leve litt annerledes. De påvirker noen få rundt seg. Flere begynner å tenke at det var jo ikke så skummelt. Kanskje vokser det frem nye organisasjoner eller bevegelser eller bedrifter. Mediene begynner å snakke om det. Så tør politikerne å omfavne det. Kanskje først i lokalpolitikken på ett sted. Så blir andre byer inspirert, rikspolitikken kommer etter og gjennomfører endringen for hele landet. Så begynner andre land å peke på Norge og si at det der vil vi også gjøre.

«Teknologifatalismen var så sterk at Amsterdam vurderte å gjøre kanalene sine om til parkeringsplasser»Akkurat nå ser vi dette skje med sykling. Noen få gærninger i noen få byer, som Amsterdam og København, holdt stand mot bilsamfunnet på 1960-tallet. Den gangen virket det latterlig. Teknologifatalismen var så sterk at Amsterdam vurderte å gjøre kanalene sine om til parkeringsplasser. I dag konkurrerer storbyer over hele verden om å bygge sykkelveier og gi gater tilbake til fotgjengere og syklister. Mange av dem kommer til Oslo for å lære, noe som ville vært utenkelig for bare ti år siden.

Alt dette starter med at noen går foran. Så da har det likevel noe å si hva du og jeg gjør som enkeltpersoner. Ikke slik den amerikanske emballasjeindustrien ville ha det til, eller slik flyindustrien vil ha det til i dag når de sier at utslippene deres bare er ditt og mitt ansvar. Hva du gjør som enkeltmenneske har ingenting å si for miljøproblemene direkte. En flytur fra eller til har ingenting å si for klimaet.

Men det har noe å si i den grad du inspirerer andre, som igjen inspirerer andre, som utløser en bevegelse som får politisk makt og endrer systemet. Dette er veldig vanskelig å få til, men likevel skjer det stadig vekk.

Her finner jeg håp. Her kan jeg bidra med noe. Så jeg tenker mye på hvordan jeg kan finne slike endringer som jeg kan gjøre i mitt eget liv, og som kanskje kan bli en del av noe større på sikt. Jeg har funnet ut at et fint sted å begynne er noe jeg skriver om Jakten på den grønne lykken: Å lete etter ting som er gode både for verden og for meg. Å sykle i hverdagen, for eksempel. Det gjør meg glad og frisk å bruke kroppen min. Jeg sparer penger på det. I tillegg får naboene mine mindre støy og bedre luft, og byen min blir hyggeligere å leve i. Bra for meg, bra for verden. Grønn lykke. Dermed er det også lettere å holde ut på de vanskelige dagene.

Dette handler ikke om å sitte på min høye sykkel og kalle folk for miljøsvin hvis de ikke gjør som meg. Det handler mer om å normalisere og samle erfaring. Ved å sykle gjennom vinteren samler jeg praktisk kunnskap jeg kan dele med andre. Hva krever dette av syklisten? Hva krever det av byen du sykler i? Samtidig viser jeg at det er normalt å gjøre dette.

Et annet sted jeg leter etter grønn lykke er i tingene mine. Det ligger ofte en mørk historie bak klær, elektronikk og andre ting vi kjøper i butikken. Forbrukersamfunnet bygger på overgrep mot natur og mennesker i land langt borte, og på å lure oss til å kjøpe tilsynelatende billige produkter som går i stykker og derfor er dyrere på sikt. At nytt er bra er en bløff. Ofte er det snarere motsatt: Kvaliteten på mange av produktene vi bruker har gått nedover de siste tiårene. Delvis fordi produsenter prøver å kutte kostnadene og delvis gjennom planlagt foreldelse, hvor produkter designes for å kastes og byttes ut etter kort tid. Samtidig har produksjonen blitt flyttet så langt bort at vi ikke legger merke til naturen og menneskene den ødelegger.

Løsningen for meg er på den ene siden å kjøpe mer brukt, og på den andre siden å velge etisk produserte kvalitetsprodukter når jeg kjøper nytt. Brukte ting er billige og ofte av god kvalitet. Kvalitetsprodukter er dyrere, men hvis jeg har råd til dem, sparer jeg penger på sikt, fordi de ikke går i stykker så fort, og går an å reparere og holde i live i mange år. Samtidig sløser jeg mindre med ressurser og støtter opp om produsenter med gode arbeidsforhold, så som mobiltelefonprodusenten Fair-phone. Bra for meg, bra for verden. Grønn lykke.

Jeg finner grønn lykke i mat. Mye av maten vår skader verden, spesielt kjøtt. Det fører til høye klimagassutslipp og gjør mye galt på andre måter også. Et eller annet sted må man jo dyrke all maten de norske kyrne skal spise. Det kan man for eksempel gjøre i Brasil. Og det får man til blant annet ved å hogge ned og brenne regnskogen og dyrke soya der i stedet. Mye av kjøttproduksjonen er fæl for dyrene også. Jeg er ikke vegetarianer. Jeg mener det er greit å bruke, slakte og spise dyr. Men det kan vel ikke være riktig at vi skal torturere dem. At livene til milliarder av levende vesener skal være et helvete, bare slik at jeg kan ha kjøtt til middag hver dag. Men sånn må det bli når vi skal produsere billig kjøtt i enorme mengder.

Så vi må spise mindre kjøtt. For mange høres dette ut som et stort offer. Å nei, salat til middag! Men for to år siden begynte jeg å prøve å spise litt mindre kjøtt selv. Få til kjøttfrie middager i blant, eller bare bruke mindre mengder kjøtt og mer av noe annet. Det jeg har oppdaget er at jeg har blitt mye flinkere til å lage mat av dette. Saken med kjøtt er nemlig at det er lett å bruke. Det er så lett å lage god kjøttmat at du blir litt lat av det. Du trenger ikke tenke så mye på de andre ingrediensene. Det holder med et fint stykke kjøtt, og så poteter og saus, og så er du ferdig.

Å lage god mat uten kjøtt er vanskeligere. Så jeg har måttet lære meg mer om hvordan jeg bruker grønnsaker og krydder og olje riktig. Jeg har oppdaget mange nye ingredienser. Og plutselig blir all maten min bedre, også kjøttmaten.  Hjemme hos meg har vi aldri spist så mye variert og god mat som vi gjør nå. Selv det å spise mindre kjøtt viser seg altså å være bra for meg og bra for verden.

Den formen for grønn lykke jeg er mest opptatt av for tiden handler om hvordan vi reiser på jobbturer og ferie. For der gjør vi virkelig stor skade på verden. Ta et par mellomlange flyturer i året og så har du plutselig doblet de personlige CO2-utslippene dine.

«De siste to årene har jeg og kona dratt på flere togferier. Vi har tatt tog langs den franske rivieraen. Tog rundt, gjennom og opp i Alpene. Vi har tatt nattog til Skottland, vi har reist langt med hund, og nå med baby.»Altså må vi fly mindre, og reise mer med tog. Også dette høres ut som et offer. Men når jeg tenker tilbake på feriene jeg husker best, er det ikke flyferiene, hvor jeg bare landet i en by, var der en stund, og fløy tilbake. Det er togferiene. De hvor jeg satte meg på et tog og la ut på eventyr fra by til by gjennom Europa. De siste to årene har jeg og kona dratt på flere togferier. Vi har tatt tog langs den franske rivieraen. Tog rundt, gjennom og opp i Alpene. Vi har tatt nattog til Skottland, vi har reist langt med hund, og nå med baby.

Tog er mer tungvint enn det burde være, spesielt det første stykket sørover fra Norge. Det er som regel dyrere enn fly, og tar mer tid. Men hvis du har tid og råd, er det en bedre måte å reise på. Det er noe eget ved å se verden endre seg sakte rundt deg, og kunne stoppe i store og små byer underveis. Det er mer som å legge ut på et eventyr.

«Ja, men snart kommer elflyene», sier teknologioptimistene. Kanskje, kanskje ikke. Miljøkrisene bør ha lært oss at vi ikke kan sitte og vente på at ny teknologi skal dale ned fra himmelen og redde oss. Vi har toget i dag. Og rundt i Europa begynner togentusiastene å samle seg i bevegelser som presser fram en ny satsning på toget, så som de 30 000 i den norske Facebook-gruppa Togferie.

Gjennom å lete etter miljøvennlige endringer i mitt eget liv, har det også gått opp for meg at teknologisk utvikling ikke går i en rett linje. I blant finner vi opp ting som ikke er bedre enn de gamle de erstatter. Eller teknologien gir oss flere spor vi kan følge, og vi velger feil. Sykkelen, bilen, trikken og t-banen er omtrent like unge teknologier. Vi valgte å satse på bilen i storbyene, og vi kan velge å rydde opp i denne tabben. Teknologioptimisme er bare et annet ord for fatalisme. Det vi trenger er å stilling til hvilke teknologier som hjelper oss å nå målene våre.

Politikk er løsningen. I blant også ny teknologi. Men politikken og teknologien vi trenger er neppe mulig innenfor det politiske og kulturelle landskapet vi har nå. Veien til å endre det kan starte med deg og meg. Det er nesten umulig, men det skjer hele tiden.